Det er nødvendig å styrke det økonomiske sikkerhetsnettet for fattige familier. Spesielt sosialhjelpssatsene, bohjelpssatsene og satsene for arbeidsavklaringspenger (AAP) bør økes for alle med forsørgeransvar, så noen av de aller mest utsatte blir ivaretatt bedre.
Et av de viktigste tiltakene for å unngå at folk lever i vedvarende lavinntekt, er deltagelse i arbeidslivet. Arbeidslinja er et vesentlig grunnlag for velferdsstaten. Vi mener likevel at det er på tide å diskutere innretningen og omfanget. Når vi og andre foreslår å øke støtteordninger, hører vi raskt motargumentene om at det vil svekke foreldrenes motivasjon til å komme ut i arbeid, og at det ikke vil «lønne seg» å jobbe lenger hvis de sosiale stønadene blir for gode. Det er viktig å være varsomme med fordommer om at en del mennesker gjerne vil leve et passivt liv som økonomiske mottakere.
Vel så viktig er det at barn ikke må straffes for at foreldrene sliter med helseproblemer eller utfordringer med å finne sin plass i arbeidsmarkedet. Når en oppvekst i fattigdom reduserer barnas langsiktige forutsetninger for å etablere seg i samfunnet, er dette en tilnærming som også skader samfunnet. Å leve i fattigdom, og å hjelpeløst se barna leve i fattigdom, styrker heller ikke foreldrene – tvert om vil det ofte være nedbrytende, og føre til både stress, angst og skam. Satsene som familier får å leve på, må derfor økes til et nivå som gjør det mulig for familier å opprettholde et noenlunde normalt liv.
Det er positivt at regjeringen har fjernet karensåret i AAP-ordningen (Arbeidsavklaringspenger). Det er imidlertid også behov for en større gjennomgang av AAP-ordningen. Det kan ikke være slik at personer som reelt sett mangler arbeidsevne grunnet alvorlige helseproblemer, blir stående unødig lenge i en belastende arbeidsavklaringsprosess. Det er behov både for en bedre strukturert avklaringsprosess og for økt kompetanse hos NAV-ansatte.
Voksne for Barn mener
- Satsene for sosialhjelp må økes.
- Unges inntekt må ikke være en del av beregningen av foreldrenes sosialstønad.
- Bostøtten til lavinntektsfamilier må økes, blant annet for å unngå ustabile boforhold på grunn av økte leiekostnader, med mange oppbrudd for barn og unge og økt risiko for utenforskap.
- Boforholdene for barnefamilier som bor i kommunale boliger må bedres.
- Satsene for AAP (Arbeidsavklaringspenger) må økes. Spesielt for personer som har hatt lav eller ingen inntekt før de kommer inn i ordningen (eksempelvis unge personer med alvorlige helsemessige utfordringer), er satsen så lav at det i praksis er snakk om statsfinansiert fattigdom.
- Familier med enslige forsørgere må sikres like gode rammer som familier med flere forsørgere.
- Det er behov for å styrke barneperspektivet i NAV, herunder kompetansen på barns behov og utvikling.