Penga og livet

Saras historie

Litt om meg

Det er mye som er annerledes når du vokser opp i en fattig familie. Jeg er nå en jente på 24 år som er kommet godt i gang med mitt eget liv. Men minnene sitter enda godt, jeg er eldst av tre søstre. Jeg vokste opp som en ekstra mammafigur i hjemmet og gjorde det jeg kunne for å hjelpe min mor. Det er ikke lett, vil jeg tro, å være alene med tre barn og med en slik økonomi som hos oss.

Jeg kan ikke si at min mor er den beste med penger, men hun gjorde det beste hun kunne i den situasjonen vi var i. Men det er ikke rett at en i en så ung alder skal være nødt til tenke på at penger er et stort problem, jeg var veldig klar over at vi ikke hadde så mye penger. Jeg skal innrømme at jeg stjal penger fra mammas pengebok, jeg ville også så gjerne kjøpe lunsj på skolen som alle vennene min gjorde. Men det var alltid nok mat til mine søstre, det var noe jeg sørget for. Dette med dårlig økonomi når jeg vokste opp har bidratt til at jeg har elendig økonomisk sans i dag, noe som jeg har brukt mange år på å komme meg ut av og det med hjelp.

Skole

Det er så mye som kunne vært sett eller gjort fra mange hold, men det burde vært mest synlig fra skolen side. Det største problemene med skolen var maten, jeg spiste en del rester og mat som det ville vært stor ståhei for i dag. Hva hvis det ble lagt inn en del mer penger sånn at man fikk varmlunsj på skolene? Dette kunne løst en del problemer for de som har litt mindre penger. Men dette igjen er bare en del av problemet.

Bare ved skolene er det mye som kunne gjøres for å sikre at alle barn får vært med på alt, og deltatt på alt som skjer på skolen den tiden de går der.

Jeg vil tro at for skolen var det ganske synlig at vi ikke hadde så mye penger hjemme. Min søster hadde hovedsakelig arvet klær fra meg som jeg igjen hadde arvet eller kjøpt på Fretex. Min søster brukte jakker helt til de ble for små eller gikk i stykker.

Også var det dette med turer og arrangementer som også var et problem for oss, det at vi ikke hadde utstyret eller penger til maten. Jeg var sjelden med på disse arrangementene på grunn av dette, som skiturene på vinteren med klassen. Jeg kan ikke skjønne hvordan lærere kunne overse noe så tydelig som dette, jeg var riktignok flink til å skrøne, men de burde sett gjennom det.

Også mobbing var et problem for oss. Vi hadde ikke de samme tingene som de andre i klassen, vi hadde ikke merker eller det nyeste nytt. Det gjorde oss til ofre for mobbing, fra min side så virket det som lærerne ikke brydde seg noe særlig om dette problemet. Var det fordi vi ikke hadde så mye penger som de andre, eller var det andre grunner? Følelsen satt i alle fall der.

På hjemmebane

Bursdager var et problem. Det var ofte at jeg fikk innbydelse til en bursdag og sa til dem at jeg skulle reise på hytta den dagen, eller at jeg skulle på besøk til bestemor. Og ikke sa noe til mamma om den bursdagen, jeg ville virkelig ikke dra i en bursdag der jeg kom med den verste gaven av alle. Mamma brukte å kjøpe inn til bursdagsgaver og jul når det var salg, slik at vi som regel hadde noen gaver liggende hjemme. Men ingen av mine venner ville ha slike ting, og for ikke å såre mammas følelser sa jeg ikke noe om bursdagene.

Det var f.eks. ting fra Nille eller Europris, det var ikke noe som tenåringer/ungdommer ville ha i bursdagsgave. Dette bidro også til å gjøre meg til en utstøtt i klassen, jeg var aldri med i bursdagene eller noen av arrangementene som var rundt omkring.

Aktiviteter var et problem. Jeg gikk en stund i korps da jeg var yngre og trivdes godt der, men det som alle andre ting koster penger. Jeg ble lei av den dårlige samvittigheten for at det ble brukt penger på meg som kunne gått til mat. Siden jeg var eldst og var klar over de problemene vi hadde, gikk dette mest på meg. Jeg tror ikke den dag i dag at mine småsøsken vet hvor magert det var, og de er blitt store jenter på 19 og 15 år. Vi kunne ikke gå på ski, jeg hadde ikke ski og de gamle skiene til de andre var alt for små. Pluss at det er ikke så gøy og gå rundt med Ole Brumm-ski når du er 10 år gammel. Uteklærne var slitte og gamle så vi holdt oss mye inne på vinteren.

Og på sommeren hadde ingen av oss hatt sykler hadde det ikke vært for besteforeldrene våre, jeg fikk en «stor jente»-sykkel hos min bestemor. Og lillesøstrene mine fikk hos sine besteforeldre, og etter hvert arvet de etter meg. Så på det var vi reddet på grunn av familie, som gjorde at vi var en del og syklet ute på sommeren.

Men er det riktig at et barn i en alder av 12 år skal ligge våken om natten og tenke på at familien er fattig? Dette er noe som man ikke kan skjule for sine barn uansett hvor mye man prøver.

Jeg brukte å smøre matpakke til oss barna, hvis det ikke var nok sørget jeg alltid for at småsøsknene mine fikk mat med seg i barnehage og på skole.

Siden jeg ikke er en fagperson så er det vanskelig for meg å si hva som burde gjøres, men dette var noen av problemene for meg når jeg vokste opp. Og som min mor sa til meg, så lå vi under fattigdomsgrensen økono­ misk, og hvorfor skal dette gå ut over barn som ikke har bedt om å bli født inn i en slik situasjon. Noen må sørge for at det er likt for alle barn i Norge, selv om du vokser opp i en familie med bare en forelder. Og sørge for at de har det like godt som de som vokser opp med begge foreldrene.

Marens historie – et foreldreperspektiv på familiefattigdom

Mitt navn er Maren, jeg er 27 år og mamma til min vakre datter på sju. I mange år har vi levd under det som kan kalles for økonomisk press. Usikkerhet og mangel på kontroll over gjeld og levd «under lav, alminnelig inntekt» som det også kalles. Vi befant oss i en situasjon som opplevdes som vanskelig og nærmest umulig å komme ut av. Det startet i 2007, jeg var gravid og forlovet.

Jeg ante lite hvordan de neste seks årene skulle bli. Det blir for mye å gå i detaljer, men enkelt fortalt levde vi rett og slett over evne. Jeg trodde vi hadde kontroll på økonomien vår, og gjelden. Jeg var ignorant. Og ville ikke se.

Når datteren vår var to og et halvt gikk vi fra hverandre. Jeg kjente et desperat behov for å prøve å få kontroll. Brått sto jeg der, en 22 år gammel fraskilt alenemor uten utdanning og med uhorvelig gjeld. Realiteten slo meg hardt i bakken, og jeg skjønte at vi måtte gjøre ting annerledes. Gikk nesten inn i en slags kamp­ modus. Prøve å finne muligheter for å komme oss ut av situasjonen vi befant oss i! Jeg fikk meg to jobber, og studerte på kveldstid samtidig som vi flyttet inn i en vaktmesterbolig med mange ansvarsområder. Innså at jeg måtte søke hjelp til å få oversikt over gjelden på nytt. Samtidig var jeg først og fremst mamma.

Å havne utenfor

Å bearbeide sorgen og sjokket etter bruddet fantes det ikke tid til. Det gikk veldig bra en god stund før kroppen bare sa stopp. Veggen kom brått og brutalt. De psykiske konsekvensene av den konstante usikkerheten ble brått fysiske. Jeg tvilte på min evne til å fungere som menneske, og gikk inn i en depresjon. Jeg følte jeg sviktet datteren min.

Det skulle komme mange opp­ og nedturer etter dette. Og rett som det var gikk jeg på en smell. Kroppen reagerte sterkt på stress, og jeg klarte ikke å fungere i jobb. Jeg husker jeg bekymret meg konstant. Frykten for å ikke ha kontroll og for å ikke komme ut av den økonomiske situasjonen ble til angst. Vi flyttet mye rundt, og jeg prøvde alt jeg kunne for å skape et godt oppvekstmiljø for jenta mi. Energien jeg hadde gikk til lek og samspill, mer klarte jeg ikke. Den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke mestret gjorde at jeg følte meg udugelig som mamma. Jeg prøvde å holde meg noe aktiv i yrkeslivet, men måtte etter hvert innse at det klarte jeg ikke.

De psykososiale konsekvensene det gir å havne utenfor i samfunnet gjør noe med relasjonen til andre mennesker og tilhørigheten i samfunnet. Jeg kjente veldig på følelsen av mindreverd. Det er ikke å legge under en stol at det sliter på kroppen. Og man kan føle seg rådvill om hvordan man skal beskytte barna sine fra slike situasjoner. Eller fra ringvirkningene. Hva skjer med selvfølelsen til det barnet som aldri kan være med i det sosiale, og som alltid blir møtt med bortforklaringer og unnskyldninger?

Tilpasser seg

Hva gjør det med et barn å leve under slike kår? Nå tenker jeg ikke bare på det faktum at man ikke hadde råd til leker og nye klær. Men når man ikke har råd til mat, eller til å betale regningene sine. Hvilke konsekvenser får det for barnet når mamma eller pappa er syk. Eller når man lever med usikkerhet i hverdagen? Ingen barn er ansvarlig for voksnes valg og konsekvensene av disse. Men de opplever realiteten og presset like hardt.

Barn har den utrolige evnen til å tilpasse seg situasjonene de befinner seg i. For meg som mamma var det viktig å skjerme henne fra voksenproblemene. Vi tydde til kreativitet, og jeg tror ikke hun har følt at hun har manglet noe. Jeg håper i hvert fall ikke det. I en lang periode levde vi på litt under 70 kroner dagen til mat og hushold. Vi levde på sosialhjelp og søkte støtte til husleie, barnehage og strøm. Man kan ikke ha oppsparte midler når man søker sosialhjelp, og man får heller ikke støtte til gjeld. Så vi levde litt sånn fra dag til dag.

Når lillegull var hjemme var fokuset variert og sånn forholdsvis sunn mat. Vi hadde ikke råd til å delta på sosiale aktiviteter, men vi fant på mange hyggelige ting sammen bare hun og jeg, slikt som ikke kostet penger. Når vi skulle gjøre noe spesielt, kunne vi sitte under sofabordet og spise pølse i lompe og late som om vi var på restaurant! Eller invitere nabojentene på bakedag og lage boller. Det ble essensielt å leke og le, og jeg måtte øve meg på å være tilstede, både fysisk og mentalt.

Bekymringer

Når man ikke har penger til å dekke de helt primære behovene blir utfordringene annerledes. Man bekymrer seg for om barnet får i seg nok variert mat. Har barnet nok klær? Er det noen som legger merke til at klærne er brukt? Vi var så heldige at naboen skulle kaste dem, og i stedet fikk vi dem. Men hva om noen mobber henne? Det er jo ikke hennes feil.

Vi bekymrer oss for at barnet skal komme utenfor fellesskapet. Og bærer ofte på en konstant frykt. Frykt for at barnet ikke har nok, eller at vi som voksne ikke er nok. Og frykten er høyest reell. Forskning viser at barn og unge som lever under økonomisk press ofte sliter med dårligere konsentrasjon, og har gjennomsnittlig lavere karakterer i skolen. De opplever vanskeligheter innen inkludering, sosialt og miljø. Dette kan igjen føre til lavere eller ingen utdanning, som påvirker økonomien i voksenlivet.

Å be om hjelp

Når man søker hjelp hos de instansene vi har rundt oss, kan vi føle at de gransker oss og at vi må forsvare oss selv! Det kjennes ut som en kamp, og understreker frykten vi allerede bærer på om at vi ikke mestrer voksenansvaret vårt. Man føler lett at man må forsvare hvorfor man er i den situasjonen man befinner seg i, og får lett en defensiv holdning. Det er vanskelig å føle at man må forsvare seg når man opplever at man ikke mestrer de oppgavene som «alle andre» klarer.

Jeg tror det er en av grunnene til at man vegrer seg til å søke hjelp. Og til at mange ikke søker hjelp i det hele tatt! Man velger å late som om at man har kontroll og at alt er bra. Resultatet da kan være at barna blir forvirret, for opplevelsen av realiteten stemmer ikke overens med hva som blir sagt eller gjort. Barn kan miste troen på sin egen opplevelse og troen på seg selv. I verste fall.

Det er trist at vi velger å ikke søke hjelp fordi vi er redd for å bli sett ned på av de som skal hjelpe oss opp! Det er trist at de kreftene det koster å jobbe seg ut av en slik situasjon skal måtte brukes på å forsvare seg selv, fremfor å bli brukt konstruktivt. For mange handler det ikke om at man ikke ønsker å komme seg ut av situasjonen man befinner seg i, men at man ikke evner å stå i det alene.

Jeg tror vi må endre holdningene våre. Lære barna våre å ikke definere seg selv med hvilke ting man har. Det er utfordrende nok, for vi også definerer oss selv gjennom ting mer enn jeg tror vi er klar over. Og vi må tørre å vise oss sårbare. Tørre å snakke om det som oppleves som vanskelig! Innse at det er mange barn i velferdsstaten Norge som havner utenfor samfunnet. Og diskutere hvordan vi kan bryte den onde sirkelen og hvordan jobbe for å inkludere de igjen. Anerkjenne styrken det kreves å våge å vise seg svak. Ha et fungerende støtte­ nettverk! Og våge å bruke det.