Arbeidet for en inkluderende skole – og den livsavgjørende kampen mot utenforskap – må starte første skoledag.
De fleste av oss husker bruddstykker fra vår egen første skoledag. Selv husker jeg det som en krevende overgang som satt i meg lenge etterpå. Jeg vokste opp på landet, og hadde ikke gått i barnehage. På skolen var det så mange nye ansikter og så mange barn og voksne jeg ikke kjente. Det tok rett og slett ganske lang tid før jeg følte meg ordentlig trygg.
Foreldre med barn som nærmer seg skolestart må ikke bare bruke tid og penger på å fylle skolesekken. Langt viktigere er det at de tar seg tid til å forberede barna. Det handler om å snakke om forventningene deres, støtte opp under gleden mange føler, og forsøke å gi trygghet hvis barna kjenner usikkerhet. Det handler om samtaler hvor vi gir plass til barnets følelser, og kanskje også å besøke skoleområdet på forhånd, gjerne sammen med en venn.
Det eneste lærerne skal tenke på den første dagen, er at førsteklassingene skal føle seg velkomne og trygge. Ingenting annet er virkelig viktig. Barna må få en følelse av at dette skal bli fint. Og at hvis de opplever noe som er vanskelig, skal lærerne hjelpe dem så godt de kan. Budskapet må være: Vi er her for deg. Alle lærere ønsker å gi barna utbytte av skolehverdagen. Arbeidet med å skape den mest grunnleggende forutsetningen for læring, nemlig trygghet, sitter allerede i det første møtet.
Det kan være lett for oss voksne å glemme at skolen kan kjennes som et skummelt sted for mange fem- og seksåringer. De andre elevene er så mye eldre enn førsteklassingene. De yngste i første klasse er fortsatt bare fem år, men i skolegården kan det være barn som er på vei inn i puberteten. Til og med bygningene er større enn førsteklassingene er vant til fra barnehagen. Mange opplever at det er langt færre voksne enn før. For barn som ennå kan være redde for å gå alene ned i kjelleren hjemme eller for å sove på egen hånd, kan mye oppleves mer skremmende enn vi voksne ofte husker.
I tillegg er overgangen til å sitte bak en pult stor. Reglene for hvordan man skal oppføre seg er med ett så mye strengere. Bare det å sitte stille kan være krevende. Vi må huske målsetningen da første klasse ble innført for seksåringer. Det skulle være en myk overgang fra barnehagen, med god plass til lek og moro. Det må spesielt gjelde i begynnelsen, når overgangen treffer noen av barna hardest.
Hvis vi krever for mye av barna for raskt, risikerer vi å skape barn som ikke lykkes – barn som ville ha klart seg fint hvis skolen var bedre tilpasset dem, men som ikke klarer å innfri de voksnes forventninger. Poenget med lek er ikke bare at barna skal oppleve fri utfoldelse. Det handler vel så mye om at lek er en god kanal for læring. Første klasse for seksåringer kan være en fantastisk investering i barna våre – men da må det skje på barnas premisser.
Vi må huske at det er 25 elever med 25 ulike behov. Mange gleder seg, men noen har gruet seg lenge. Alle følelser må være velkomne. I alle klasserom vil det være barn som sliter med ulike utfordringer. Lærere verken kan eller bør forsøke å tenke på alt den første dagen. Det er likevel nødvendig å ha med seg at barn har ulik bagasje fra oppveksten og ulike forutsetninger for å takle overgangen inn i skolehverdagen. Barn som eksempelvis ikke opplever trygghet hjemme, vil ofte ta med seg den utryggheten til skolen.
Les også: Råd ved skolestart
Utrygghet handler ikke bare om at barn er følsomme. Omkring hvert tiende barn har jevnlig opplevd utestenging fra lek eller andre krenkelser allerede i barnehagen. Som vi skriver om i vår rapport om utenforskap fra 2020, opplever mange at utfordringer med å få eller å beholde venner startet allerede i barnehagen. Dette har gjerne fulgt dem over i skolen. En ungdom fortalte at da hun skulle starte på ungdomsskolen, hadde hun gitt opp, og bestemt seg for at hun nok kom til å være alene for alltid.
Desto større forskjell kan det gjøre hvis en sårbar elev får en god start på skolen. Elever som kommer med dårlige erfaringer må oppleve skolestarten som positiv, og få motivasjon for å delta, lære og bidra. En ny arena, med nye mennesker og nye relasjoner kan gi dem en ny tro på en hverdag uten utestengelse og usikkerhet. Når barn kommer med bekymringer, må de uansett oppleve at de blir lyttet til fra start. Lærerne kan ikke løse alt, men de kan alltid være gode lyttere. Å se barna, anerkjenne deres opplevelser og følelser og være der for dem, er starten på enhver god lærer-elev-relasjon.
Det ligger mange muligheter i overganger. Skolene må jobbe systematisk med klassemiljøet fra start og prioritere inkluderingsaktiviteter. Hvis vi lykkes i å skape et grunnlag for et inkluderende klassemiljø, er mye oppnådd både for elevene og for lærerne. Det handler om at elevene skal bli kjent med hverandre på tvers av klassen og trinnet, og om at de skal få gode rammer for samhandling. Det er viktig å ha et blikk for hvem som kanskje faller utenfor tidlig, og finne muligheter for å påvirke dynamikkene rundt dem positivt. Vel så viktig er det å bygge videre på en god begynnelse. Vi vet at dersom emosjonell og sosial læring alltid er på agendaen, er det vårt sikreste kort mot at barn havner utenfor felleskapet.
Overganger er krevende for oss alle, og spesielt for de minste blant oss, men de kan også være berikende. Målet må være å sette barna best mulig i stand til å håndtere forandringene som skjer i livet – og aller helst blomstre i møte med dem.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for barn
(Denne kronikken sto på trykk i Dagsavisen 15. august 2022)
Publisert
• Sist oppdatert