Rapport
Forord
Det å være en del av fellesskapet er avgjørende for barn og unge. Å stå utenfor har store konsekvenser her og nå, men vil også påvirke barn for resten av livet. Norge er det landet i Norden med størst frafall i skolen, antall barn som vokser opp i fattigdom er tredoblet de siste 20 årene, stadig flere barn og unge oppgir at de har psykiske helseplager, og selv om vi har hatt søkelys på mobbing i mange år nå, så går ikke tallene ned. Vi har mye kunnskap om risikofaktorene for at et barn skal falle utenfor, men vi klarer sjelden å forhindre at det skjer.
Selv om vi har kunnskap om risikofaktorene for å havne utenfor, har vi visst lite om hvordan de som står utenfor faktisk selv opplever det. Da vet vi heller ikke hvordan vi skal hjelpe dem.
Barns rett til å si sin mening og bli hørt i saker som angår dem er et viktig prinsipp for Voksne for Barn. Derfor har vi snakket med dem det gjelder. Gjennom dybdeintervjuer, supplert av en kvantitativ undersøkelse, har Voksne for Barn fått et unikt innblikk i hvordan unge som står i utenforskap har det. Det tegner seg et komplekst utfordringsbilde preget av en vanskelig oppvekst, psykisk uhelse, skam, ensomhet og unge som i stor grad tar på seg ansvar og skyld for en situasjon de ikke rår over. De er alle enige om en ting; vi må snakke mer om utenforskap!
Undersøkelsen har vist oss at det mangler kunnskap blant voksne, og at svært få av ungdommene har fått den hjelpen de har behov for. Voksne for Barn er bekymret for at vi ikke har et hjelpeapparat som er rigget for å gi barn og unge den hjelpen de trenger, når de trenger det. Med denne rapporten ønsker Voksne for Barn å bidra til endring. Skal vi kunne hjelpe unge som står i et utenforskap, eller forhindre at flere havner der, er vi avhengige av et hjelpetilbud på barnas premisser.
Ethvert utenforskap i denne undersøkelsen kunne vært unngått. Vi håper at denne rapporten kan bidra til et engasjement rundt utenforskap hos barn og unge, hvordan vi jobber for å hjelpe dem, og hvordan vi kan forhindre at utenforskap skjer.
Signe Horn, Generalsekretær i Voksne for Barn
«Det var vanskelig for meg å si så mye om hvordan jeg hadde det, for jeg skjønte jo ikke helt selv hva det var.»
Hovedfunn
– 1 av 3 av de spurte står i et objektivt utenforskap, mens hele 2 av 3 ungdommer har en subjektiv opplevelse av å stå utenfor.
– Selv om de fleste av ungdommene som er objektivt utenfor står i situasjoner som er vanlig å tenke på som risikofaktorer for utenforskap (fattigdom, minimalt med sosialt nettverk, frafall fra skole, ingen tilknytting til arbeidsliv, lav deltakelse på fritidsaktiviteter, funksjonsnedsettelse, omsorgssvikt, psykiske lidelser etc), oppgir 3 av 5 at de selv er årsaken til utenforskapet. 9,5 av 10 mener de selv burde ha gjort noe for å påvirke situasjonen sin og 1 av 3 mener de har sviktet seg selv.
– De fleste ungdommene oppgir at de mangler sosial, relasjonell og emosjonell kompetanse. De har i liten grad fått det hjemmefra og har tidlig havnet utenfor fellesskapet i barnehage/skole og har derfor heller ikke fått mulighet til å bygge denne kompetansen på samme linje som andre barn.
– Alle ungdommene kjenner på skam over situasjonen sin, men hele 6/10 kjenner i stor grad på skam.
– 7 av 10 har utfordringer knyttet til psykisk helse. Majoriteten oppgir dette både som en årsak til og en konsekvens av utenforskap.
– Kun 1/10 har opplevd at en ansatt på skolen har forsøkt å hjelpe dem. Bare 1/20 oppgir at en ansatt på skolen har lykkes med å hjelpe dem.
– Ungdommene som har opplevd flere av risikofaktorene i oppveksten er de som står i høyest risiko for å falle varig utenfor.
– 9 av 10 ungdommer i objektivt utenforskap er ensomme.
– 1 av 10 opplever selv at de har verdi.
Mangler sosialt
59%
nettverk på skolenMangler sosialt
64%
nettverk på fritidenDeltar ikke på
43%
noen fritidsaktiviteterOm utenforskap
Vi hører ofte at det står bra til med norsk ungdom. Ungdataundersøkelsen som gjennomføres hvert år viser at de aller fleste er tilfreds med livet sitt, de er godt fornøyde med foreldrene sine, med skolen og lærerne sine og med lokalmiljøet der de bor. Ni av ti har nære og fortrolige venner – og nesten alle har venner å være sammen med både på skolen og i fritiden.
For ungdom som opplever et utenforskap er hverdagen en annen. Til nå har vi hatt mye kunnskap om risikofaktorene for å havne i et utenforskap, men lite innsikt i hvordan ungdommene som står utenfor har det, og hvordan de selv opplever situasjonen sin. Gjennom dybdeintervjuer, supplert av en kvantitativ undersøkelse har Voksne for Barn fått et unikt innblikk i hvordan unge som står i utenforskap har det. De har fortalt om oppveksten sin, hvordan de havnet der, hva de trenger, hva som hjelper eller ikke hjelper, og hva samfunnet må gjøre for at ikke flere barn og unge skal havne i deres situasjon. Det tegner seg et komplekst utfordringsbilde preget av psykisk uhelse, skam, ensomhet og unge som i stor grad tar på seg ansvar og skyld for en situasjon de på mange måter ikke rår over.
Utenforskap kan ramme alle. Manglende mestring i skole eller jobb, psykisk eller fysisk sykdom, rus, mobbing, ensomhet, omsorgssvikt og fattigdom er eksempler på livssituasjoner som setter unge mennesker på sidelinjen. Over tid vil konsekvensene bli store og varige. Et utenforskap har store omkostninger for den det gjelder. Selv om en del etter hvert kommer seg tilbake til skole, studier eller arbeid, forteller mange av de unge om tapte år og skader de kanskje aldri vil komme helt over. Flere av dem kommer til å slite med psykiske helseplager resten av livet. I tillegg er et utenforskap et stort tap for samfunnet, og har store økonomiske kostnader. Når vi snakker om utenforskap handler det gjerne om individer eller grupper som befinner seg utenfor ulike arenaer eller fellesskap i samfunnet vårt. 10,7 prosent av unge under 30 år utenfor arbeid, utdanning og arbeidsrettede tiltak i 2019. Men som denne rapporten viser er mørketallene store. Internasjonalt omtales gruppen gjerne som NEETs (Not in Employment, Education or Traning). I følge OCED-rapporten Investing in Youth: Norway ser det ut til å være vanskeligere for norske ungdommer å komme inn igjen, enn for ungdommer i andre land (OECD, 2018). Norske NEET-ere sliter mer enn unge i samme situasjon i andre land i den økonomiske samarbeidsorganisasjonen. For mange blir utenforskapet permanent. Rapporten peker også på at innvandrerungdom, har dobbelt så stor risiko for å havne i kategorien NEET enn norskfødte ungdommer.
Den objektive definisjonen som handler om manglende deltagelse, vil ofte mangle noen viktige nyanser. Vi ser at de fleste av ungdommene opplever utenforskap på flere viktige områder og at mange, over tid, beveger seg frem og tilbake mellom ytterpunktene «utenfor» og «innenfor». Innen forskning på feltet har begreper og definisjoner lenge vært diskutert, og det kommer tydelig frem i denne rapporten at måten objektivt utenforskap snakkes om i dag ikke alltid dekker den utsatte situasjonen disse ungdommene står i og hva de selv opplever.
For barn og unge er for eksempel det å ha venner og å være en del av fellesskapet en viktig del av deres sosiale, kognitive og emosjonelle utvikling og er avgjørende ferdigheter for å kunne leve et godt liv. For barn og unge kan det å ikke ha venner, hverken på skolen eller på fritiden, være så alvorlig at det på mange måter gir det samme utfordringsbildet som hos unge som står
utenfor skole eller arbeid.
Utenforskapet til samtlige ungdommer i denne rapporten kunne vært unngått. Selv om vi vet mye om risikofaktorene for at en ungdom skal falle utenfor, er det sjeldent vi klarer å forhindre at det skjer. Det forebyggende arbeidet varierer mellom kommunene, og de fleste steder er dette for lite prioritert. Per i dag finnes det ingen helhetlige hjelpetilbud for barn og unge som står i et utenforskap. Hjelpetilbudet er silopreget, og det ungdommene i denne rapporten opplever som en hovedutfordring, nemlig relasjonell og sosial kompetanse, er det ingen tjenester som er spesialisert på.
Dette er den første av fem rapporter fra Voksne for Barn om utenforskap. I de neste rapportene vil vi ta for oss utenforskap hos barn og unge som vokser opp i økonomisk utsatthet, har en funksjonsnedsettelse, har en ikke-binær kjønnsidentitet eller minoritetsbakgrunn. Forhåpentligvis kan ny innsikt og kunnskap fra disse rapportene gjøre noe utfordringene disse
ungdommene står i.
«Jeg hadde ikke lyst til å gjøre det vanskelig for andre. Jeg ville ikke plage alle med mine problemet. Jeg fortalte det ikke til foreldrene mine heller.»
Årsaker og ansvar
Årsakene til, og hvem som har ansvaret for, et utenforskap er gjerne mange og sammensatte. Det ser vi også i denne undersøkelsen. Likevel er det en klar tendens til at ungdommene i all hovedsak knytter utenforskapet sitt til faktorer ved seg selv.
Ungdommene oppgir mange ulike grunner til sitt utenforskap. Mest oppgitt er Psykiske problemer, At jeg føler meg annerledes og Manglende motivasjon/retning.
Det er et paradoks at annerledeshet oppgis av svært mange, samtidig med at mange i målgruppen også er komfortable med å være annerledes.
Over halvparten av ungdommene mener også at de selv har det største ansvaret for at de har havnet i et utenforskap. Det er gjennomgående i hele undersøkelsen at ungdommene knytter utenforskapet sitt til faktorer som ligger hos seg selv, både når det gjelder årsaker og løsninger, i langt større grad enn samfunnsmessige aspekter.
Selv om bare 6 prosent oppgir fattigdom som en årsak til sitt utenforskap, oppgir samtidig 29 prosent at de har vokst opp med dårlig økonomi. Vi ser også at ungdommene med utfordringer knyttet til psykisk helse i langt større grad har vokst opp i lavinntektsfamilier enn andre ungdommer.
2 prosent mener rusavhengighet hos foresatte er årsaken, samtidig som 12 prosent har vokst opp i en familie der en eller flere foresatte har vært rusavhengig.
Mens utenforskap i forskning og i samfunnsdebatten blant annet knyttes til årsakene over, opplever ungdommene altså selv i liten grad at det er derfor de står i et utenforskap. Samtidig ser vi at de som har opplevd flere av problemstillingene i løpet av oppveksten er de som har minst kontakt med samfunnet rund seg, og rapporterer mindre tilfredshet over egen tilværelse og liv.
«Det var vel ingen som sjekket om jeg hadde det bra, men det kommer vel av at jeg latet som om alt var fint også.»
Familie
Ungdommene som står i et utenforskap har langt oftere enn andre vokst opp med negative situasjoner i familien. Samtidig ser vi at foreldre kan være en viktig ressurs på veien ut av utenforskapet. Familien er den viktigste rammen rundt barns liv og utvikling. I familien skal barn få kjærlighet, trygghet til å være seg selv og støtte til å vokse og utforske verden på egen hånd. I familien legges grunnlaget for barnets utvikling og trivsel i årene som kommer. I spørreundersøkelsen oppgir de aller fleste ungdommene å ha foreldresituasjoner preget av normalitet og stabilitet. Samtidig oppgir mange å ha vokst opp med negative livssituasjoner som sykdom, dårlig økonomi, krangling, arbeidsløshet, rus eller vold. For flere av intervjuobjektene har kriser på hjemmebane eskalert opplevelsen av å være utenfor.
Nesten alle av ungdommene som ble intervjuet har opplevd noen av disse belastningene i familien og noen har opplevd mange av dem. Jo flere belastninger, desto større risiko for varig utenforskap, enten i form av å ikke fullføre utdanning, leve på fattigdomsgrensen, bli ufør, slite psykisk og/eller rapportere mindre tilfredshet over egen tilværelse og liv. I spørreundersøkelsen ser vi også at de som er definert med objektivt utenforskap i større grad har opplevd negative livssituasjoner enn det alle ungdommene i undersøkelsen gjør. I spørreundersøkelsen ser vi også at de som er definert med objektivt utenforskap i større grad oppgir de negative situasjonene enn det de andre ungdommene i undersøkelsen gjør.
Det er svært usikkert hvor ofte barn utsettes for omsorgssvikt i Norge. I følge SSB mottar omlag fire prosent av norske barn årlig tiltak fra barnevernet. En nasjonal undersøkelse fant derimot at 8,5 prosent av 16- og 17-åringer hadde opplevd en eller annen form for omsorgssvikt under oppveksten. Dette tyder på at det finnes store mørketall. Det er derfor verd å merke seg at av alle ungdommene som er spurt i denne undersøkelsen oppgir 6 prosent at de har vært utsatt for omsorgssvikt over en lengre periode. Blant dem som er definert med objektivt utenforskap er tallet hele 14 prosent.
Som vi tidligere har vært inne på er det et tankekors at ungdommene selv i liten grad knytter situasjoner fra familien i oppveksten direkte til utenforskapet sitt. Vi vil også senere se at selv om det bare er litt under halvparten av foreldrene som har forsøkt å hjelpe barna sine, så er de den gruppen som i størst grad forsøker, og en av gruppene som oftest lykkes. Ungdommene som står i et objektivt utenforskap har i langt større grad vokst opp i en familie med lite åpenhet og dialog enn de øvrige. Mange ønsker at familiemedlemmer skal vise at det er greit å være annerledes og at vanskelige følelser er vanlig å kjenne på. Noen forteller at de i barndommen selv været vanskelige følelser hos foreldrene, men at de aldri snakket om det.
«De voksne presset meg og lot meg ikke få den tiden jeg trengte. Hadde de visst hvordan jeg hadde det inne i meg ville de kanskje ha tilpasset opplæringen mer for meg.»
Skole
Skolen er en stor del av barn og unges liv. Det kan være en arena for inkludering, men også starten på et livslangt utenforskap. Svært mange av ungdommene forteller om en skole som sviktet da det gjaldt, men i noen tilfeller har også en lærer vært den ene som gjorde hele forskjellen.
Skolen omtales ofte som den viktigste arenaen å mestre og for å hindre fremtidig utenforskap. Den er både en av de viktigste institusjonene som bidrar til at barn og unge skal klare seg godt videre i livet, og et viktig sted for å skape fellesskap og tilhørighet her og nå. I spørreundersøkelsen dominerer skolen og etter skoletid listen over arenaer som har vært vanskelig for ungdommene. Også i dybdeintervjuene kommer de stadig tilbake til å snakke om skolen. For å holde en tidslinje for seg selv når de prater, men også fordi skolen er et sted man møter andre barn som påpeker eller synliggjør at man er utenfor eller annerledes.
Noen opplever også at det er tungt å møte voksne på skolen og at man blir utenfor som følge av hvordan voksne har behandlet en.
Flere av intervjuobjektene forteller om lærevansker og har fått spesialundervisning eller de har hatt behov for tilpasninger på skolen. Dette har synliggjort annerledesheten ytterligere, og det oppleves som om det har skapt en barriere og et hinder mellom individet og de andre barna.
En person med synsnedsettelse opplevde å ikke få innvilget mattebok grunnet skolens økonomi og måtte derfor tas ut av klasserommet for å få matteboken lest høyt av assistent. Dette hindrer sosialisering og skaper barrierer mellom den funksjonsnedsatte og funksjonsfriske. Dette støttes av nyere forskning på spesialundervisning, som setter spørsmålstegn ved måten spesialundervisningen brukes og organiseres på og hevder at spesialundervisning bidrar til segregering av elever.
Flere av ungdommene kjenner på press knyttet til karakterer. For noen er dette en kompensasjon for andre arenaer de ikke klarer å levere på, men for noen er det også et press hjemmefra om å prestere. Flere av intervjuobjektene i vår undersøkelse har etter hvert sluttet på skolen.
Ble fanget opp
10%
av en ansatt på skolenOpplevde at en ansatt på
10%
skolen forsøkte å hjelpeOppgir at en ansatt på skolen
5%
har lykkes med å hjelpeLærere og annet skolepersonell
Det varierer i hvilken grad ungdommene har opplevd å bli fanget opp eller fått hjelp av ansatte på skolen. De av intervjuobjektene som har opplevd å få hjelp forteller om lærere, miljøarbeidere og/eller helsesykepleiere som har vært gode til å se dem og hjelpe dem på deres premisser. For noen har det vært nok med en god samtale og en opplevelse av å bli sett og hørt. Andre har hatt større behov for tilrettelegging på grunn av mobbing, utestenging, lærevansker eller andre utfordringer.
Ungdommenes utfordringsbilde er forskjellig, og hvilken hjelp de har behov for vil derfor variere. Flere av ungdommene setter pris på kreative løsninger og tiltak, hjelp som er tilpasset dem. Noen har møtt på voksenpersoner som tøyer litt på reglene for å kunne være der for dem. Dette er noe de husker og opplever som noe bra og verdifullt. Andre har møtt på voksne som redde for å hjelpe på grunn av byråkratiske regler og konsekvensene en slik type hjelp kan få for den voksne.
For noen av ungdommene har lærere og andre voksne på skolen vært en del av problemet, og de har gjort situasjonen verre enn hva den i utgangspunktet var. Enkelte forteller om hendelser der lærerne, bevisst eller ubevisst, har fremhevet at de er annerledes med ord eller ved å behandle dem annerledes enn de andre elevene. Dette bidrar til å øke forskjeller mellom dem og de andre. Noen av intervjuobjektene forteller også om lærere og andre voksne på skolen som tillater mobbing eller at den voksne deltar i mobbingen selv.
Mange ungdommer har også møtt lærere som ikke så at noe var galt. Flere opplever det som utrolig at ingen oppdaget hvordan de hadde det og stiller spørsmål til hvor god kompetanse lærere har til å oppdage barn i krise. Vi ser av tallene at mens 1/10 har opplevd at ansatte i skolen har forsøkt å hjelpe, er det bare 1/20 som har opplevd at skolens ansatte har lykkes.
Undersøkelser som tidligere er gjort blant lærere viser at mange synes sosial isolasjon og ensomhet er vanskelig å observere og fange opp. Elever med internaliserte vansker, slik som ungdommene i denne rapporten har, har en tendens til å bli usynlige for lærerne sine. Disse elevene tar sjelden kontakt, og lærerne opplever ofte at de avviser positive tilnærmelser fra lærernes side. I en travel hverdag vil de derfor lett kunne bli oversett.
95%
Er ensommeMangler sosialt
60%
nettverk på skolenEr utsatt
60%
for mobbingVennskap, fritid og sosiale utfordringer
Hva barn og ungdom gjør når de har fri og ikke er på skolen, er viktig både for dem som mennesker og for samfunnet som helhet. Å være en del av fellesskapet er viktig for alle barn, og god sosial støtte er avgjørende. Hele 95 prosent av ungdommene som rammes av utenforskap er også ensomme.
Å være venner er å møtes i et forhold hvor den enkelte opplever seg som godtatt og verdsatt for akkurat den han eller hun er. For de fleste er ungdomstiden en periode der jevnaldrende er ekstra viktig. Det å ha venner er en avgjørende faktor for ungdommenes livskvalitet, men det kan også ha stor betydning for identitetsutvikling, selvbilde og for å utvikle en trygg sosial kompetanse.
Ungdatarapporten for 2020 viser at hele 95 prosent av ungdommene i Norge sjelden føler seg ensomme. Så mange som 9 av 10 har en fortrolig venn som de kan stole på og snakke med om alt mulig.
For ungdommene som står utenfor er tallene noe ganske annet. 6 av 10 av ungdommene definert med objektivt utenforskap mangler venner og hele 95 prosent kjenner på ensomhet. På mange måter er mangel på venner en rød tråd i undersøkelsen. I dybdeintervjuene kommer det frem at flere opplever utfordringer med å inngå og opprettholde vennskap. Spesielt fortrolige venner har vært et savn hos flere. Mange har brukt mange år på å finne sine folk og det har vært en tung kamp.
Flere intervjuobjekter har opplevd å bli sviktet i det de trodde var vennskap. Noen har vært i svært usunne vennskapsrelasjoner preget av tvang og manipulasjon. De har ofte vært en ungdom som følger sterke personligheter. Disse vennskapene har satt sine spor og gjør noe med tilliten man føler overfor andre. Flere av intervjuobjektene har opplevd grov mobbing og utestenging. De etterlyser at skolen og foreldre i større grad skal arbeide forebyggende med å undervise rundt konsekvensene av mobbing.
Noen av ungdommene forteller at de har eller har hatt sosiale utfordringer med å møte andre mennesker og å kommunisere med dem. Noen har diagnoser som gjør dette vanskelig, andre ikke. For noen er dette en fase i livet, for andre er det vedvarende. Dette blir beskrevet av et intervjuobjekt som en glassvegg mellom individet og de andre. Hun opplever, som flere i denne undersøkelsen, at hun sliter med å snakke med andre, skape vennskap og å opprettholde kontakt.
Flere ungdommer forteller at vennskapene som har vært gode, ofte har vært med andre barn som også har erfaringer fra utenforskap.
Relasjoner til andre ser ut til å oppleves som vanskelig for ungdommene som står objektivt utenfor. Mange opplever at utfordringer rundt det å få eller å beholde venner startet allerede i barnehagen. Selv om de der og da ikke var så observante på det. Dette har gjerne fulgt dem over i skolen, og det er i de første årene på barneskolen ungdommene selv tenkte at de var utenfor. Dette fulgte dem gjerne i mange år.
En av intervjuobjektene forteller at da hun skulle starte på ungdomsskolen så hadde hun gitt opp, og bestemt seg for at hun nok kom til å være alene for alltid. Både blant intervjuobjektene og i undersøkelsen oppgir mange at de også savner denne type kompetanse hos foreldrene sine, så det er rimelig å anta at disse utfordringene har startet tidlig i livet, og aldri blitt korrigert.
«Jeg vet ikke hvordan man starter en samtale med andre mennesker jeg ikke kjenner»
Psykisk helse
Livskvalitet og psykisk helse forteller oss noe om hvordan ungdommene som står utenfor har det. Psykiske helseplager i ungdomsårene varer i mange tilfeller livet ut.
4 av 10 av alle ungdommene i undersøkelsen oppgir å i stor grad ha slitt eller at de sliter med sin med psykiske helse. Jentene sliter i større grad enn guttene. Dette samsvarer med dataene fra Ungdataundersøkelsen. Av ungdommene som er definert med objektivt utenforskap oppgir hele 7 av 10 at de har eller har hatt psykiske utfordringer og dårlig psykisk helse. Nesten halvparten oppgir at utfordringer knyttet til psykisk helse både har vært en årsak og en konsekvens av utenforskapet. Noen flere oppgir at det er bare en konsekvens enn bare en årsak.
Mange beskriver komplekse utfordringer som spiseforstyrrelser, angst, depresjon, ADHD og autisme. Flere av ungdommene fikk ingen diagnose før sent i ungdomstiden eller tidlig i 20-årene. Mange har kjent seg annerledes enn de andre barna, og har mistenkt diagnoser selv, men få fikk hjelp i barne- og ungdomsskolealder. Andre har ingen slik diagnose.
Noen vanlige risikofaktorer for psykisk uhelse er lavinntekt, manglende tilknytning til skole/arbeid, mobbing, belastende livshendelser og traumer og omsorgssvikt. Vi ser at ungdommene definert med objektivt utenforskap gjerne har vært utsatt for en eller flere av disse risikofaktorene. I tillegg er utenforskap i seg selv en risiko.
Tallene gir oss informasjon om hva som påvirker livskvaliteten og den psykiske helsen til ungdommene negativt. Blant ungdommene som er definert som objektivt utenfor ser vi blant annet at mange er ensomme, føler på skam og mangler motivasjon og glede. Vi ser også at de er mindre fornøyde med livet enn andre ungdommer, og at de i mindre grad er optimistiske når det gjelder fremtiden.
En del av ungdommene beskriver hjemmesituasjoner som en katalysator for negative følelser og emosjonelle kriser. Flere av ungdommene som ble intervjuet har reagert på stress ved å holde følelser inne i seg, isolere seg fra andre og/eller fornektelse rundt alvoret rundt egen psykiske helse.
Mange av intervjuobjektene forteller at de ikke prosesserte det som foregikk da de var i situasjonen, men at dette er noe de jobber med i dag. Noen forteller at de har opplevd en smell eller en knekk og at det tvang dem til å søke hjelp. Det er rimelig å anta at livskvaliteten er lav hos ungdommene som er objektivt utenfor, og at de fleste opplever psykiske helseplager.
10%
Føler de har verdi 30%
Føler seg trygg 40%
Føler de har sviktet seg selvHvem og hva hjelper
Et utenforskap er komplekst, det er også arbeidet med å forhindre at det oppstår, eller å hjelpe noen ut av det. De unge selv har i liten grad vært spurt om hva de har behov for, og vi ser at tiltakene som er tilgjengelige i dag ikke nødvendigvis stemmer overens med hva de selv ønsker.
Foreldre er de som i størst grad har klart å fange opp ungdommenes situasjon, uten å ha blitt fortalt om det, tett etterfulgt av venner. Vi ser også at det er stort overlapp mellom dem som har fanget opp situasjonen, og dem som forsøker å hjelpe.
Intervjuobjektene som har opplevd å få noe støtte og tilrettelegging har ambivalente følelser rundt dette. Flere har opplevd å føle seg i veien, eller som et problem, når de ber om og mottar hjelp. Noen deltakere har opplevd at hjelpen de mottar blir oppdaget av andre, og at de gjennom dette blir avslørt. Som vi har sett tidligere har de fleste en sterk følelse av skam, og det at situasjonen de er i avsløres oppleves av mange som en forverring.
Vi har tidligere sett at de fleste mangler en god dialog med foreldrene sine. Flere savner emosjonell og relasjonell kompetanse hos foreldrene, og tror det kunne hjulpet om foreldrene hadde fått mer opplæring rundt disse temaene. Av de ungdommene som har kommet seg ut av utenforskapet oppgir de at den som i all hovedsak har hjulpet er dem selv.
Ungdommene har flere anbefalinger for hva som kan hjelpe; større åpenhet, toleranse og aksept, tilrettelegging og økonomisk støtte. Mange peker på skolen som en arena hvor man kan innføre fag om psykisk helse, spesielt undervisning om følelser er det mange som trekker frem som noe som hadde vært nyttig i deres situasjon. Flere er også opptatt av at det bør jobbes mer aktivt med inkludering og andre mellommenneskelige tiltak. Mange ønsker også opplæring i emosjonell og sosial kompetanse blant de ansatte i skolen.
Vi har tidligere sett at mange opplever et stort prestasjonspress i forbindelse med skolen. Flere av ungdommene opplever at samfunnet legger mye verdi i prestasjoner: priser, premier og karakterer, men at de ikke kan delta i dette prestasjonsjaget på lik linje med andre. De etterlyser at det legges mer vekt på andre ting enn bragder og resultater.
30 prosent oppgir også at de kunne tenke seg flere møteplasser for likesinnede. På spørsmål om hva de kunne gjort selv nevner flest at man kunne utfordret seg selv mer, trent mer på sosiale situasjoner, hatt større mot og tatt kontroll over situasjonen.
Flere av intervjuobjektene har opplevd grov mobbing og utestenging. De etterlyser at skolen og foreldre i større grad skal arbeide forebyggende med å undervise rundt konsekvensene av mobbing. Intervjuobjektene med psykiske lidelser fremhever at det ofte krever mer tid å mestre hverdagen når man sliter psykisk.
På et mer overordnet plan etterlyses det av intervjuobjektene mer kunnskap om hvor forskjellige folk er. Særlig de som har vokst opp med dårlig råd etterlyser dette, da dette kanskje kan fjerne stigma. Jevnt over ønskes det større aksept for det uperfekte og det som ikke er «normalt».