Barnefattigdom

Barn i Norge

Tema: Barnefattigdom
Utgivelsesår: 2013
Redaksjon:
Generalsekretær Randi Talseth
Informasjonsrådgiver Birthe Bratvold

Innhold

Barnefattigdom i Norge
Tone Fløtten, instituttsjef/forsker ved FAFO

Sosiale ulikheter i oppvekst
Karin Gustavsen, forsker, sosionom og sosiolog. Leder for Barn og unges samfunnslaboratorium

Fattigdom kan gi barn helseskader
Willy-Tore Mørch, professor i barn og unges psykiske helse ved det Helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

Gode opplevelser som redskap i kampen mot fattigdom
Elin Herikstad, seksjonsleder i Frelsesarmeens sosialavdeling

Barnefattigdom – nokre refleksjonar med utgangspunkt i fattigdommens psykologi for vaksne
Kjell Underlid, cand. psychol. frå Universitetet i Bergen og spesialist i klinisk psykologi

Fattigdom – eit utematisert, men sjølvsagt fenomen i barnevernet
Merete Tunestveit, rådgiver i Bufetat, Enhet for inntak og oppfølging, Bergen

Kron eller mynt – med adresse Tøyen
Heidi Marie Kriznik, forfatter og essayist

Forord

Å fordype seg i tema for årsrapporten Barn i Norge i år, barnefattigdom, har virkelig vært svært interessant. Arbeid for at barn skal ha en trygg oppvekst og en god psykisk helse er alltid berikende og føles meningsfullt også i et av verdens beste land å bo i, Norge.

Vi vet at det er mange som faller utenfor fellesskapet av ulike årsaker – både voksne og barn. Det er først når vi ser helheten, men også bryter den ned til enkeltområder og ser på utfall og virkning, at bildet gir mening og dybde. Hva er det å være barn og leve i fattigdom i Norge i dag? Hvilke utfall har det for barna?

Den mer tradisjonelle tilnærmingen i forhold til inntekt er selvsagt en målestokk. Det beskriver likevel mer et virke- middel enn selve problemet.

Årets rapport tar for seg ulike aspekter ved barnefattigdom, og det er ved lesning av hele rapporten at man sitter igjen med at bildet er komplekst og at vi trenger mange tiltak for å utjevne ulikhetene i det norske samfunnet. Det er livs- kvaliteten og mulighetene for å ha et godt liv fremover som står på spill i dette. Det betyr ikke at ikke det kan være mange positive kvaliteter i disse familiene også. Barna er på mange måter avhengig av hvordan de voksne reagerer og forholder

seg til sin økonomiske situasjon. Det er også av avgjørende betydning om familien har tilleggsbelastninger slik at det ikke bare er økonomien som bekymrer.

«Å være et fattig barn i Norge handler ikke om å sammenligne seg med de rikeste barna, men å mangle det vanlige barn har!» skriver Elin Herikstad i denne rapporten i artikkelen: Gode opplevelser som redskap i kampen mot fattigdom. Fattigdom er primært et materielt og objektivt fenomen, men opplevelsen for den enkelte har stor kraft i dagliglivet. Utfallet av å ha dårlig økonomi er massiv og godt dokumentert. Dårlig språkutvikling og ofte også lavere kognitiv kapasitet er en viktig konsekvens for mange av disse barn i deres tidlige barndomsår spesielt i de familier hvor man har også andre tilleggsbelastninger. Frafall fra skolen kan lett bli et resultat senere i livet når språkforståelsen mangler. Videre at man ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet. Sammenhengen mellom lav inntekt – lav utdanning og tapte leveår er en stor utfordring for hvordan vi bedre kan innrette fordelings- politikken og demme opp for sosial urettferdighet både i barndommen og i et livsløp.

Antallet barn som lever i lavinntektsfamilier har ikke økt annet enn at andelen fattige i befolkningen er den samme. Men vi har ikke klart å redusere andelen, selv om inntekts-

målet er litt øket for alle (gjennomsnittlig de siste årene). Cirka 75 000 barn lever i dag i lavinntektsfamilier. Det bør også understrekes at mange av disse familiene er barn som lever med alenemødre eller kommer fra innvandrerfamilier. Vi må ikke glemme dette, når vi skal diskutere tiltakene. Også at NAV har fått flengende kritikk for ikke å vurdere barne- familienes behov med utgangspunkt i barnas behov. Det overlates til barnevernet å komme inn med kompenserende tiltak også av økonomisk art. Her har vi en jobb å gjøre. I det hele tatt så er det mange tiltak vi som organisasjon vil arbeide for – slik at vi som samfunn ikke holder barn utenfor det sosiale fellesskap. Det har store konsekvenser for det enkelte barn, men spørsmålet kan ikke privatiseres av den grunn. Ei heller bare bli møtt med at de voksne må inn i arbeid, slik mange av de politiske partiene svarte under årets valgkamp. Ja, det er svært viktig, men mens en venter på det, må barnas interesser ivaretas her og nå!

En bevisstgjøring hos politikere og hos menigmann av hva utfallet er av å ha svært dårlig økonomi i det norske samfunnet, er viktig. Hittil har debatten i altfor stor grad handlet om inntektsnivå og å få de voksne i jobb. Vi trenger en bredspekteret tiltakspakke og Voksne for Barn vil i sine sosialpolitiske utspill komme med mange forslag fremover.

En stor takk til alle bidragsyterne i arbeidet med denne rapporten.

Randi Talseth, generalsekretær