Barnefattigdom er en verkebyll for velferdsstaten

Skal barnefattigdom virkelig være en del av den nye norske normalen? Hvis barnefattigdommen ikke skal bli en kronisk tilstand for det norske samfunnet, trenger vi en langt mer offensiv politikk.

En viktig del av dette må være å tenke nytt om arbeidslinja, som bidrar til at mange barn er fattige i de viktigste årene av oppveksten.

De nyeste tallene for barnefattigdom viser at antallet barn som vokser opp i familier med «vedvarende lavinntekt» stadig er på sitt høyeste i den tiden SSB har registrert dette, og det i en situasjon hvor alle kostnader er høye og delvis på vei opp: mat, bensin, renter. Det betyr at mange av dem som allerede er fattige, vil slite enda mer. Flere norske barn vil kjenne enda mer på fattigdom den kommende tiden. Mer enn det: Mange barn kan være på vei inn i den verste perioden i sin oppvekst økonomisk sett. Det er snakk om 115 000 barn.

Ødeleggende på kort og lang sikt

Vi vet mye om hvor ødeleggende fattigdom er for mange av barna. En oppvekst i fattigdom risikerer å skade deres psykiske helse både på kort og lang sikt, og påvirker statistisk sett alt fra skoleprestasjoner til betraktelig høyere forekomster av psykiske lidelser. Fattigdom er en av de sterkeste predikatorene for psykisk uhelse både i oppveksten og senere i livet. Den grunnleggende utryggheten og uroen som følger med fattigdom, og ikke minst opplevelsen av skam som ofte følger med, bidrar statistisk til både høyere skolefravær og til atferdsvansker. I det lange løp er konsekvensene også lavere utdanningsnivå og svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Slik gjenskapes årsakene til fattigdom. Kort sagt: Fattigdom går ofte i arv.

Familier med vedvarende lavinntekt er her definert som familier med en gjennomsnittslønn på under 60 prosent av medianen. At det er snakk om en slik «relativ» fattigdom kan medføre en risiko for at noen avfeier problemet som mindre viktig. Det vil være en grov feil.

Hva denne fattigdommen kan bety for et barn, er svært konkret. Det kan bety at de ikke har med matpakke på skolen, eller at valget står mellom kveldsmat kvelden før eller skolelunsj. Det kan bety at de spiser middag bare enkelte dager i uka. Det kan bety usikkerhet og engstelse knyttet til den grunnleggende bosituasjonen, og om familien vil ha penger til å klare seg gjennom måneden. Som en ungdom har fortalt oss: «Jeg var vel ca. 13 år da jeg skjønte at vi hadde dårlig råd fordi de måtte fjerne brød fra handlekurven, og at jeg måtte få broren min til å komme med matpakke dagen etter. Han bodde hos farmor og farfar.» Familien hadde altså ikke råd til brød.

Det kan også bety at de ikke deltar på aktiviteter som venner er med på og som de gjerne også skulle deltatt i. I stedet vokser de opp med å forsøke å skjule familiens situasjon overfor nærmiljøet. De mangler også ofte et sosialt nettverk, slik at opplevelsen av utenforskap kan prege mye av tilværelsen. Vår egen undersøkelse fra 2020 om barn og unge som står i økonomisk utenforskap, viser en sterk opplevelse av ensomhet, manglende fremtidsoptimisme og generelt lavere livskvalitet.

På et annet nivå handler dette om hvordan vi oppfatter oss selv som samfunn. Det vi ser nå er en løpende produksjon av utenforskap som utfordrer velferdsstatens kjerneverdier om trygghet og verdighet. Det blir et spørsmål om hvor lenge vi kan regne oss som et velfungerende velferdssamfunn når mer enn hvert tiende barn vokser opp i fattigdom.

Bred støtte i befolkningen til en offensiv politikk

Når vi vet at fattigdom skader våre barn og unge så direkte, hvordan klarer vi å leve med det? Hvorfor har ikke denne utfordringen et langt sterkere politisk press på tvers av det politiske spekteret?

Faktum er at det er bred og betydelig støtte i befolkningen til å sette inn sterkere politiske tiltak mot barnefattigdom. En undersøkelse vi nylig fikk gjennomført av Respons Analyse, viser at hele 90 prosent av befolkningen er enige i at politikere må «prioritere» tiltak for å bekjempe barnefattigdom i Norge. På et oppfølgingsspørsmål var hele 87 prosent enige i at politikere må øke den økonomiske støtten til barnefamilier i Norge som lever i fattigdom. Det er snakk om en oppslutning som går på tvers av partiene, både på sosialistisk og borgerlig side. Politikerne har dermed folket i ryggen for en langt mer offensiv politikk mot barnefattigdom.

Så er tusenkronerspørsmålet: Når vi vet alt dette – hva gjør vi? Det viktige er å begynne med å etablere en felles politisk enighet om at ingen barn i Norge skal vokse opp i fattigdom, og at alle partier – fra sine ulike ideologiske utgangspunkt – må prioritere en innsats mot dette alvorlige samfunnsproblemet i årene som kommer. Flere partiprogram må løfte dette enda høyere.

Skal vi lykkes med å redusere antallet barn som lever i fattigdom, trenger vi både en langsiktig innsats for å løfte familier ut av fattigdom og en umiddelbar styrking av sikkerhetsnettet for dem som faller utenfor.

Behov for umiddelbare tiltak

Blant umiddelbare tiltak vil en økning og indeksregulering av barnetrygden trolig være det raskeste og enkleste grepet for å løfte tusener ut av fattigdom fra ett år til det neste. Det eneste positive i den siste statistikken fra SSB, er at det er noe færre av de aller yngste barna som lever i fattige familier. Det har trolig sammenheng med nylige økninger av barnetrygden. I tillegg bør vi øke sosialhjelpssatsene og bohjelpssatsene, så noen av de aller mest utsatte blir ivaretatt bedre.

Når vi og andre foreslår å øke barnetrygden og andre støtteordninger, hører vi raskt motargumentene om at det vil svekke foreldrenes motivasjon til å komme ut i arbeid. Et nylig eksempel er ordføreren i Sarpsborg – kommunen med høyest andel familier med lav inntekt – som har advart mot at det ikke vil «lønne seg» å jobbe lenger hvis de sosiale stønadene blir for gode.

Dette er en tenkning det er behov for å ta et oppgjør med igjen og igjen. For det første må vi være varsomme med å henfalle til fordommer om at en del mennesker gjerne vil leve et passivt liv som økonomiske mottakere. Det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at det er der problemet ligger.

For det andre er vi nødt til å ha to tanker i hodet på én gang når barn er involvert. Selvsagt må vi legge til rette for at foreldrene kommer i arbeid når det er mulig – og forvente det av dem – men i realiteten kan det ta flere år av barnas liv. Uansett om det er snakk om foreldre som trenger kompetanseheving, eller foreldre som står i en ofte langdryg prosess med avklaring av arbeidskapasitet, blir barna rammet direkte av foreldrenes fattigdom. Dette kan ikke fortsette å være en del av vår politikk når vi vet hvor skadelig det er for barna. Når en oppvekst i fattigdom reduserer barnas langsiktige forutsetninger for å etablere seg i samfunnet, er dette en tilnærming som også skader samfunnet.

Vi trenger en politikk som skjermer barn mot både nød og opplevelsen av skam. Det betyr blant annet at vi må bli bedre på å balansere ulike hensyn på en måte som prioriterer barna sterkere. Vi må komme oss ut av en situasjon hvor arbeidslinja – prinsippet om at stønadsordningene bør holdes på et minimum av hensyn til arbeidslysten – blir til skade for barna. Barn må ikke straffes for at foreldrene sliter med helseproblemer eller utfordringer med å finne sin plass i arbeidsmarkedet.

Vi må aldri tillate oss å tenke at barns fattigdom er et godt incentiv for å få deres foreldre i jobb. Foreldres fortvilelse og maktesløshet er ikke motiverende. Tvert om: Det er ofte utmattende og nedbrytende når foreldre opplever at de ikke kan gi sine barn en trygg og god oppvekst. Som en alenemor og sykepleier fortalte til frifagbevegelse.no etter å ha gått på arbeidsavklaringspenger i tre år: «På de tyngste dagene nå mens vi venter på karensåret har jeg tenkt at det ville bli bedre for sønnen min om jeg tar livet av meg i stedet for at han må leve i fattigdom med meg som forelder». At regjeringen vil skrote karensåret er en god start – men det opphever ikke den gjennomtrengende og langvarige fattigdommen mange familier lever i.

Den langsiktige politikken

Det langsiktige arbeidet handler først og fremst om å sørge for at flest mulig av foreldrene får en god og stabil tilknytning til arbeidslivet, med lønnsforhold på et nivå som egner seg ut fra alminnelige behov i en norsk barnefamilie. Det langsiktige arbeidet må også handle om å sørge for at dem som faktisk ikke kan stå i arbeid, har gode nok kår, og ikke lever liv hvor fattigdom setter grunntonen.

At omkring 60 prosent av familiene med lav inntekt har innvandrerbakgrunn, er både viktig og uviktig på samme tid. Det er irrelevant med tanke på betydningen av å bekjempe problemet. Vi kan selvsagt ikke være mer tålmodige med at barn som selv har innvandret, eller som har foreldre som har innvandret, vokser opp i fattigdom enn vi er med andre barn. Det kan ikke behandles som noe som vil «gå seg til» straks barna har vokst opp, utdannet seg og kommet seg inn i arbeidslivet – kort sagt fått den plassen i det norske samfunnet mange av deres foreldre har manglet. Skadene som følger med en oppvekst i fattigdom, påføres dem nå. Det er nå de mister mye av barndommen til uro, engstelse og utenforskap.

Samtidig kan det være viktig med tanke på deler av politikken vi må jobbe videre med å utforme. Det kan handle både om behov for kvalifisering av foreldregenerasjonen, det kan handle om bedre bruk av faktiske kvalifikasjoner, og det kan handle om styrket innsats mot diskriminering, spesielt i arbeidslivet, hvor ikke minst tallene på diskriminering i ansettelsesprosenter er markante.

De siste årene har vi sett en utvikling der de største levekårsutfordringene har hopet seg opp i enkelte byområder, spesielt i Oslo. Andelen barnefamilier med lavinntekt, ikke minst med minoritetsbakgrunn, er større her enn i resten av landet. Mange unge sliter med psykiske utfordringer, og mange fungerer dårlig på skolen. Undersøkelser foretatt av By- og levekårsutvalget stadfestet at «skoletilbudet i noen utsatte områder har lavere kvalitet enn andre steder». Det burde vært motsatt: Disse skolene burde være blant de beste vi har, for å gi barna det løftet de trenger. I stedet trenger vi et løft for skolene i levekårsutsatte områder så barna i det minste skal få et tilbud som er likeverdig med hva andre får.

En politikk for verdighet

Vi vet at skammen er en av de følelsene som ofte preger barn og unge som vokser opp i fattige familier. Dette er vondt å vite. Ingen barn bør t kjenne på skam over å vokse opp i en familie med lavinntekt. Ingen voksne bør heller kjenne på skam for at utfordringer eksempelvis med sykdom og uhelse er ulikt fordelt blant oss. For ikke å snakke om alle som har en lengre vei inn i den norske velstanden fordi de begynte den ferden som flyktninger fra krig og konflikt i hjemlandet, mange av dem fra Syria.

Kampen mot fattigdom handler om at alle skal få ta del i den samme økonomiske tryggheten, men den handler også om verdighet. Den handler om at alle barn skal få vokse opp med opplevelsen av å være på innsiden av samfunnet vårt, ikke at livet vil være en kamp for å kreve en plass de allerede har krav på.

Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
(Stått på trykk i Agenda, april 2022)