Den hvite elefanten i klasserommet

Kritikken av livsmestring i skolen er betimelig, men kritikerne bommer på en ting: det er ikke livsmestring som er problemet, men de innholdsløse læreplanene og politikeres manglende forståelse av psykisk helse.

Morgenbladet og flere andre medier har de siste ukene startet en viktig diskusjon rundt fagfornyelsen og innføring av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. At professor i kultur- og samfunnspsykologi, Ole Jacob Madsen er kritisk til hvordan læreplanene i dag er utformet er helt på sin plass, vi er mange som støtter han langt på vei i dette. Å gå til angrep på «livsmestring» i seg selv, viser derimot en begrenset innsikt i feltet.

Life Skills Education er et eget område internasjonalt med tilhørende metodikk, og er sånn sett ikke noe nytt, hverken i Norge eller i resten av verden. Voksne for Barn har jobbet med psykisk helse og livsmestring i skolen i mange år. De evidensbaserte programmene våre, «Zippys venner» og «Passport» benyttes i dag av over 700 skoler i Norge. Programmene er internasjonale, og er effektevaluert i flere land (inkludert i Norge).

En pedagogisk tilnærming til å danne hele mennesket er ikke terapi, like lite som power posing er livsmestring. Pedagogikken inneholder naturlig nok også psykologi fordi man har å gjøre med unge mennesker som skal lære. Psykologien i pedagogikken handler om å se den enkelte elev og den enkelte elev i fellesskap med andre.

Vi får ikke utrygge lærere med dårlig pedagogisk kompetanse (LES: psykologisk innsikt) av at livsmestring innføres i skolen. Det er vel heller slik at innføring av livsmestring kan synliggjøre et allerede eksisterende problem; At for mange elever av de som allerede sliter og har det vanskelig, blir bærere av voksnes utrygghet og manglende forståelse eller evne til å ivareta disse elevene best mulig.

Livsmestring som virker

Satt på spissen handler ikke livsmestring om at elevene skal bli fortalt at sosial angst kan gjøre det vanskelig å snakke foran klassen, men om hvordan elevene i fellesskap, under stødig voksenveiledning, kan skape en trygg gruppe der det ikke er så farlig å prøve, bli bevisst egne følelser og å få mulighet til å teste ulike strategier når de møter motgang, både på egenhånd og i fellesskap. Alltid med trygg voksenstøtte.

Å lære livsmestring handler om systematisk utvikling av ferdigheter, på samme måte som i matematikk eller andre fag. WHO-rapporten «Skills for Health» legger vekt på følgende ferdigheter:

1) Communication and Interpersonal Skills (bl.a. å kunne uttrykke følelser, gi feedback, lytte aktivt, anerkjenne, forhandle, påvirke, løse konflikter, si nei, sette seg i andres situasjon),

2) Decision-Making and Critical Thinking Skills (bl.a. å foreta valg, se konsekvenser, finne løsninger, analysere holdninger, verdier, normer og påvirkningskilder) og

3) Coping and Self-Management Skills (bl.a. bygge selvtillit, selvinnsikt, håndtere følelser, stress og endringer).

Dette er ferdigheter vi alle er avhengige av for å få et godt liv – uansett hva utgangspunktet vårt er. Ferdighetene må bygges systematisk og kontinuerlig øves på hvis det skal gi effekt.

Krever opplæring

På den ene siden handler livsmestring i skolen om bevisstgjøring rundt, og øvelse på hvordan man kan møte og mestre ulike situasjoner i livet – at man får noen verktøy som ruster en til å fungere personlig, i samspill med andre og i møte med verden. På den andre siden handler det om at skolen som organisasjon må legge til rette for at elevene kan oppleve mestring, deltakelse og fellesskap.

For å si det enkelt: Det hjelper lite å lære en elev teknikker for å bygge selvtillit hvis eleven opplever å ikke mestre skolefagene eller føler seg utenfor i klassen. 

Dette krever opplæring av både lærere og skoleledelse, og det må gjennomsyre hele skolens virke, ikke bare være noe som isoleres til enkelte timer. I våre programmer har vi tatt det enda et steg, her involveres også skolehelsetjenesten, PPT, kommunepsykolog og de ansatte i AKS eller skolefritidsordningen, samt egen opplæring for pedagoger som jobber med barn med spesielle behov.

Elevene selv sier det er nyttig læring de har bruk for i sin hverdag og at de merker positive ringvirkninger, også utenfor skolen. Er ikke det verdt å lytte til? 

Utjevning og fellesskap

Vi kan ikke unngå at mennesker havner i vanskelige situasjoner både i skoleårene og som voksne, men vi kan lære dem at man kan komme igjennom dem – og ikke minst at sånn er livet. Et ledd i arbeidet for at alle barn skal ha samme mulighet til gode liv er at alle får den samme, grunnleggende sosiale, relasjonelle og emosjonelle kompetansen. Dette er grunnstenene i den psykiske helsen vår og i livsmestring.

Voksne for Barn er enig i at den psykiske belastningen strukturelle problemer som fattigdom fører med seg ikke løses av livsmestring alene, men samfunnet vårt vil alltid være preget av utenforstående utfordringer den enkelte ikke rår over. Fattigdom kan gjøres noe med, men det kan alltids dukke opp en ny pandemi.

Derimot har vi gjennom årene snakket med nok barn som vokser opp under vanskelige forhold til å, med ganske stor sikkerhet, kunne si at det å gå på en skole som har tatt viktigheten av å jobbe aktivt med psykisk helse og livsmestring inn over seg, gjør noe med disse barnas trivsel og livskvalitet. I tillegg til å gi barna en opplevelse av autonomi i en situasjon helt utenfor deres kontroll.

Det vil alltid være noen som trenger noe annet, noe mer, men det betyr ikke at en slik skole ikke er bedre for de elevene som sliter. Om barnet selv, eller noen andre, sitter igjen med inntrykket av at det er de selv som ikke har mestret utfordringene sine godt nok, da har noe gått alvorlig galt med skolens livsmestringsopplæring. 

Svake punkter i læreplanen

Skolens primæroppgave er å utdanne mennesker til å fungere i eget liv, jobb, i familien og i samfunnet. Da er det et tankekors at man til nå bare har lært barna hvordan de kan holde seg fysisk friske, og ikke psykisk.

Madsens kritikk av hvordan læreplanene har endt opp er betimelig, og det er meningsløst at man i Norge har valgt å ikke bygge på den kunnskapen som allerede finnes når man først har bestemt seg for å ta temaet folkehelse og livsmestring inn i skolen. I tillegg er arbeidet med fagene gjort av grupper uten kompetanse på området.

Rammeverket i den overordnede delen er der, men slik det er nå hviler alt for mye på den enkelte lærer og skoles tolkning.  Den helheten og systematikken som kreves er totalt fraværende. I hovedsak er det lagt opp til at det skal læres om, ikke prøves og øves på. Det er også kritikkverdig at man skal ta opp vanskelige temaer, uten å først gi elevene en grunnleggende begrepsramme å sette ting inn i eller å sikre at alle har en bevissthet om at det går an å gjøre noe med vanskelige situasjoner for å få det bedre.

Det er nok av hypotetiske fallgruver, Madsen har gitt eksempler på flere, men det største utfordringen er at innføringen av folkehelse og livsmestring ikke vil gjøre noe for barn og unge i det hele tatt.

En fallitterklæring

Regjeringen nevner det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring som et sentralt tiltak i sin strategi for god psykisk helse 2017-2022 «Mestre hele livet». Slik kompetansemålene er nå, vil den virkningen utebli.

Psykiske lidelser koster samfunnet vårt 50 prosent mer enn all kreftsykdom. 50 prosent mer enn all hjertesykdom. Står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretrygdkostnadene. Psykiske plager og lidelser er også det viktigste helseproblemet blant barn og unge i Norge i dag. Det er en stor belastning for den enkelte, men mest av alt et samfunnsproblem.

At denne fagfornyelsen er det viktigste tiltaket for å bedre barn og unges psykiske helse i årene som kommer er en fallitterklæring. Noe må gjøres, og vi er heldigvis mange organisasjoner, forskere og ansatte i skolen som jobber hardt for at skolen skal bli den universelle, helsefremmende arenaen den har potensiale til å bli.

For å utføre samfunnsmandatet sitt skikkelig trenger skolen derfor langt mer enn en hvit elefant.