Hva mener barn og unge
Kjære lesere!
Voksne for Barn har i flere år invitert unge med livserfaringer fra ulike felt til å si noe om hva de mener er viktig for å gi god støtte og hjelp når man er ung og trenger det. Til tross for at retten til å medvirke er godt hjemlet i det norske lovverket, ser vi at det er en lang vei å gå før barn og unge, som en hovedregel, har en reell mulighet til å si sin mening og bli involvert. Selv om barn og unge representerer en stor gruppe brukere av offentlige tjenester, blir de sjelden bedt om å bidra med sine erfaringer når tjenester skal evalueres, planlegges eller forbedres.
Voksne for Barn ønsker at den kunnskapen og de erfaringene barn og unge sitter med som tjenestebrukere, skal gyldiggjøres og benyttes i en mye større grad enn det vi ser er tilfelle i dag. I samarbeid med RKBU Nord har vi derfor arrangert et skriveverksted
for unge brukere av helse- og sosialtjenester i Nordland, Troms og Finnmark, for å bidra til dette.
RKBU Nord utvikler kunnskap om barn og unges psykiske helse og ønsker å løfte frem unges tanker, refleksjoner og anbefalinger.
Tekstene i dette heftet er skrevet av unge som har delt sine erfaringer med å ha det vanskelig, med å be om hjelp og kanskje, eller kanskje ikke, få den hjelp de øsker.
Ungdommene har fortalt om hva som gjør hverdagen vanskelig i den situasjonen de er i, hva som kan gjøre ting lettere og kanskje litt bedre, og hvilke råd de vil gi til de voksne som møter dem i arbeidet sitt.
Vi håper at tekstene skal berøre både hjerte og hjerne, slik at vi lydhørt kan møte barn og
unge med respekt og raushet.
Takk til alle dere som har bidratt med kloke ord og tanker!
Hilsen oss i Voksne for Barn
«Jeg har brukt et halvt liv på å ta mot til meg for å spørre om hjelp. Det er DIN jobb å lytte til meg.»
Gi meg tid til å snakke!
Jeg skulle ønske de kunne gitt meg tid til å snakke selv. Ikke stille alle mulige spørsmål! Det var lett for meg å bare jatte med dem. Det føltes kanskje bra da, men det hjelper jo ikke. Møter man noen som ikke sier noen ting, må man jo gi dem mulighet til å få snakke selv.
For å ta et eksempel: En sjenert person. Jeg er veldig sjenert, og om jeg møter noen som prater i ett sett og stiller spørsmål i hytt og pine, så blir jeg sliten av det. Det er greit at de gjør det, men da føler jeg at jeg ikke kan si noe. Om jeg møter noen som ikke sier så mye, så kan jeg være den som prater mye.
Skjønner du hva jeg mener??
Og det med å ha tiden til hjelp, så handler det nok mest om det å føle at man har lov til å si noe. Om så det tar en-to av timene til behandleren, så burde de få begynne å snakke selv. Men, mener ikke at behandler ikke skal kunne si noen ting heller da. Misforstå meg rett, de kan jo bare «henge seg på» samtalen. Hoho.
Vær tilgjengelig og lydhør
Jeg har erfart mye som er viktig for å få hjelp. Når det gjelder de som jobber rundt meg, er det viktig at de:
• viser at de har tid til meg. Det får meg til å føle meg til bry om de viser det motsatte.
• lytter. De må være flinke til å lytte, og å høre på hva jeg sier. Man viser da respekt og viser at man bryr seg. Jeg har også opplevd det best når behandler ikke skriver notater (men heller skriver ned senere).
• har humor. Det å kunne slå av en spøk i en passende situasjon får meg til å le, føle meg tryggere og jeg blir mer avslappet.
• viser forståelse. Det er viktig at de viser at de forstår meg og min situasjon. At jeg ikke bare er «en av alle».
• åpner seg personlig. Når behandlerne åpner seg personlig blir jeg tryggere på dem. Det får meg til å føle meg spesiell.
• informerer meg om hva som foregår rundt meg. Det er veldig viktig at jeg som pasient får informasjon om hvem som vet hva, hvorfor og hvilken tester og undersøkelser jeg må igjennom, hvilken medisiner jeg får og hvilke bivirkninger de har, og ikke minst hvorfor jeg står på dem.
• inkluderer familie og pårørende. Familie eller foresatte må få kunnskap om hva de kan gjøre for pasienten for at han/hun skal få det bedre. I tillegg er det bra når de blir tilbudt samtaler og terapi for det de har opplevd. Det er ikke lett og ha et sykt barn.
• holder taushetsplikten. Når noen andre skal få informasjon om meg er det viktig at jeg får beskjed om det, får vite hvorfor og at jeg selv får godta det.
• er tilgjengelig. At behandler sier jeg kan ringe når som helst bare for å prate, selv om vi ikke har avtalt det på forhånd.
Å lytte er ikke bare å lytte
Istedenfor å gi meg følelsen av at jeg tar opp andres og legenes dyrebare tid – så lapp meg sammen og spør meg om du kan ordne meg en time til noen som har tid til å lytte.
Det er kvaliteten på lyttingen som spiller en viktig rolle:
• Tid!
• Nysgjerrighet
• Genuin interesse
• Øyekontakt
• Gi den som prater inntrykk av at du virkelig hører hva som blir sagt
• Ikke gjør andre ting mens jeg prater
• En ekkel følelse av å være forhåndsdømt idet man kommer inn til samtale
• Jeg er ikke en av alle!
• Du kan lytte med ørene – men det er ikke sikkert at du lytter med sjelen
«Det er lettere å kutte seg enn
å begynne å forklare til andre hvordan
man egentlig har det.»
Det er viktig å få ros!
Da jeg ble innlagt på korttidsenheten følte jeg meg som en 80 år gammel dame. Jeg gikk ikke på skole, jobbet ikke, var ikke med i noen aktivitet og hadde ikke en sosial krets. Jeg trengte hjelp.
Jeg opplevde tidlig at dette var en bra plass å være. Allerede da dere som team kom på hjemmebesøk, for å hilse på, fikk jeg positive tilbakemeldinger på hva jeg var flink til. Dette er noe som jeg senere også erfarte skjedde ofte, og det gjorde at jeg sakte men sikkert fikk tilbake en bedre selvfølelse.
Akkurat det er noe jeg synes er veldig viktig uansett pasient og uansett hvor i helsevesenet man kommer. Man må få ros for det man får til og ikke bare legge vekt på hva som kunne vært bedre ellerhva man gjør galt. Dette er noe dere var veldig opptatt av og det er bra.
Stenbygging
Behandleren min var også veldig opptatt av «stenbygging». Det å bygge opp sten for sten og ikke ta alt med en gang. Et eksempel på dette var da jeg skulle trene meg opp i fysisk form. Jeg kom hjemmefra, der vi også var opptatt av det, men det eneste jeg klarte var en gåtur med pappa på fem minutter hver dag, etter det var jeg utslitt og måtte hvile noen timer for å komme meg igjen.
Vi begynte der, jeg og behandleren min gikk en runde på 15 minutter. Dette skrev vi også opp på ukeplanen, slik at jeg var forberedt på når vi skulle gå tur. Etter hvert økte vi og jeg klarte fort, på noen uker, å gå en times tur. Da ringte jeg til mamma for å fortelle det fantastiske jeg hadde klart. Det å gå en tur på en time var veldig stort for meg!
Etter noen måneder gikk jeg og min andre behandler på flere fjelltopper! I tillegg dro jeg på friskhuset flere ganger i uka. Tenk hvor sprek jeg hadde blitt! Denne framgangen tok kun fire-fem måneder og er et veldig godt eksempel på «stenbygging». Vi tok det gradvis, jeg fikk være med å bestemme og vi gjorde det i mitt tempo. Den samme metoden brukte vi også på det sosiale og på det å få meg til å åpne meg. Jeg mener dette er en kjempe behandlingsmåte som hjelper godt på mange måter.
En annen ting som var kjempebra på enheten var samarbeidet mellom dere og familien min. Det var ikke bare jeg som pasient som fikk behandling og hjelp. Familien, venner og kjæreste fikk i tillegg tilbud om samtaler, både med meg som pasient, men også alene med behandler om ønskelig. Dette er viktig! Familie/ pårørende må få informasjon og hjelp til hvordan å takle situasjonen. I tillegg opplevde jeg at jeg ble inkludert i alt, jeg fikk mye informasjon om tester som ble tatt, diagnoser jeg fikk og medisiner jeg fikk. Dette er utrolig viktig uansett hvilken behandling man får, og det er jeg veldig glad jeg fikk!
Det er din jobb å forstå
Hva skal til for at du skal se oss? Du vet at vi er der, men du ser oss fortsatt ikke. Du sier at det som kan gjøres blir gjort, noe vi alle vet er langt fra sant. du kan ikke løse et problem uten å forstå hva problemet er. Det er din jobb å forstå, dette er noe du gjør frivillig. Det som er din jobb er våre liv. Du kommer på jobb og gjør det du må for å få det til å gå effektivt unna, og etter hvert går du hjem og fortsetter dagen din. Der ligger det en forskjell på oss og deg. når du går hjem fortsetter livene våre og det er kanskje nettopp da, etter du har gått hjem, at ting blir verre for oss. Vi har det ikke vanskelig bare i dine kontortider, vanskene er en del av den vi er og en del av vårt liv. Det er vi avhengige av at du forstår!
For meg som pasient er det vanskelig å forstå hva som må til før jeg blir forstått. Det lille av info jeg fikk var vanskelig å forstå, og i skrivende stund vet jeg bare at diagnosen dere ga meg er en form for bipolar lidelse og det er alt. Tipper det sier deg like mye som det sier meg. En «form for» liksom?
Hva har hjulpet meg?
Det som har vært til hjelp for meg når jeg er psyk, har vært en liten blanding av masse forskjellig. Av og til gjelder det kanskje å få tankene mine over på noe annet. Da bruker jeg kanskje å gjøre kreative ting, hører musikk, snakker med kjæresten, en god venn eller familie. Eller bare prate skit med noen som skjønner at jeg akkurat nå ikke vil ta opp det som egentlig er i tankene. Av og til trenger jeg det.
Andre ganger gjelder det å få det ut av kroppen på en fysisk, og samtidig mental måte. Da har jeg funnet en veldig enkel måte å gjøre det på. Trening er ikke lurt, fordi det faktisk er mulig å bli, på en måte, avhengig av å trene når du er sint, lei eller deprimert. Så jeg har funnet et fint sted i naturen, og gått ut i skogen og hylt ut alle mine følelser. Det som har gjort meg sint, såret, lei og deprimert, overlykkelig eller andre kraftige følelser.
Jeg har laget noe som heter «Ny utvei-kort» Det handler om en ny utvei, i forhold til selvskading. Så jeg har klippet kort i den størrelsen jeg vil ha, skrevet en handling jeg kan gjøre, noe enkelt. Som å se på tv, lese et blad, tegne, høre musikk, kanskje rydde rommet lett, og lignende. Og hver gang jeg får lyst til å skade meg selv på noen måter, så skal jeg trekke et kort, og jeg må gjøre det som står på kortet.