Bendik, Celina, Fanny, Henriette, Louise, Maj, Malin, Patrick, Sandra, Stian og Thea deler sine erfaringer per november 2024.

Ungdommene framhever viktigheten av fritidsaktiviteter for både fellesskap og mestring, men opplever problemer med tilgang, spesielt på grunn av økonomi og begrensninger i tilbudet. Spesielt utenfor de store byene er det et problem at det kan være langt til nærmeste aktivitet – reiser som i seg selv kan koste penger de ikke har.

Det handler først og fremst om mestring og fellesskap, men også om å ha et annet sted å være enn hjemme:

«Mestringsfølelse. Det å lære seg en ny dans, en ny koreografi, et nytt tricks. Den mestringsfølelsen, den confidence boosten, er noe som er så viktig for å bli kvitt – eller motvirke, er riktigere å si – angst og depresjon. En video av deg selv: Det der er kult, jeg kan ikke dro jeg gjorde det, jeg kan ikke tro jeg lagde det. Den følelsen man sitter igjen med der, er en av de viktigste tingene i mitt liv. De som driver med noe som gir mestringsfølelse, har ofte – ikke alltid, men ofte – litt mindre problemer enn de som ikke har noe å gjøre.»

«Fellesskap. Det å være en del av noe. Hvis du ikke kommer inn i fellesskap i skolen, har du fortsatt noe å gå til. «

«Veldig viktig for sosial interaksjon og utvikling. Når man er med i et lag, er det mye man lærer som er viktig å ha med seg videre i livet.»

«Det er mange som ikke har det så greit hjemme. Det er greit å komme seg ut fra en ganske shitty situasjon hjemme, til en trygg plass å være.»

«For å ha noe å se frem til.»

«Rutiner.»

«Bevegelse. Spesielt i dagens samfunn hvor alle sitter med en Ipad eller en mobiltelefon.»

«Veldig god escape både fra dårlig hjemkultur og dårlige omgivelser, og det er i alle fall i de områdene noe av det absolutt viktigste.»

«Ser man ikke i samfunnet, at folk eller grupper som havner utenfor, i større grad tyr til kriminalitet? Det viser at alle trenger tilhørighet, et sted å være.»

De viktigste hindringene er tilgjengelighet og økonomi:

«Økonomi. Et eksempel for min del: Jeg har aldri hatt en fritidsaktivitet som jeg har likt før, men så ble jeg inspirert av venninnen min til å begynne med taekwondo, men jeg hadde ikke råd til drakt eller treningskontingent, så jeg sluttet en periode. Så kontaktet klubben meg og sa at de fullsponset meg med to drakter og kontingent. Også når jeg drar på turneer og skal graderes. Det er snakk om flere tusen timer de har dekket.»

«Tilgjengelighet, avstand. Ting jeg ville være med på var for langt unna. Jeg hadde en ensom forelder som skulle forsørge tre unger, og kanskje jobbe turnus i tillegg.»

«Tilgjengelighet. Alt er jo dyrt. Og spesielt i distriktene, når det er så lite fritidsaktiviteter, og det er så spredt. Man skal også ha råd til å komme seg dit. Det er dyrt med drivstoff, ikke finnes det kollektivt. Det er ikke tilgjengelig for dem som ikke bor rett ved. Det er ikke alle som har bil, ikke alle som har råd til det.»

«Mange fritidsaktiviteter har en bindingstid – du må betale ut året. Unger ombestemmer seg veldig fort… Du må betale, uansett om du bruker det eller ikke.»

«En oppsigelsestid på en hobby. Det er ille nok med husleie!»

«Det finnes firmaer som lager små communities rundt skoler, eksempelvis med et mål om at alle skoler i Norge skal ha en skatepark. Jeg tror det er noe som i hvert fall kan være en løsning i fremtiden, at en del firmaer kommer sammen og prøver å bygge litt miljø rundt skoler. Jeg føler ikke det burde være så vanskelig. Hvis alt er bygd rundt et mikrourbant område hvor alt er walkable.»

«Med én gang jeg begynte med skating, var det vanskeligere. Nå er det mer rundt omkring. Måtte spare opp til utstyr.»

«Gikk på masse – skyting, svømming. Alt er borte nå.»

«Vanskeligere når man har flyttet for seg selv. Som 24 år er det ganske dyrt å være med på ting rundt omkring. Jeg kunne tenke meg å begynne med klatring, men har ikke sjekket prisene. Treningssenter er dyrt. Som voksen er det enda vanskeligere enn som ungdom. Det sitter en hel gjeng her fra 19 til 25 som kanskje ikke har noen plass å gjøre av seg.»

Ungdommene framhever blant annet viktigheten av kvalifiserte voksne som ser ungdommene:

«Gode folk som leder det. Et eksempel: Vi hadde en fritidsaktivitet som skulle starte, der de rett og slett bare tok folk som ikke kunne det, som ikke hadde kurs i det, som ikke kunne sikkerhet. Det var turn! Og her tok de inn voksne som ikke hadde noen sertifisering. Samtidig er det ikke alle fritidsplasser som har råd til å sende alle på kurs.»

«Mye egenorganisert kan det ikke vært kurs for. For det finnes ikke noe kurs for å være en god skate-coach.»

«At det er voksne som klarer å se barna eller ungdommene.»

«På ungdomsskolen hadde vi fritid som valgfag. Hadde skyting, skytterprøven.»

«At man får litt oversikt over hva som er tilgjengelig og hvordan det fungerer.»

«På skolen har vi gjerne en tavle hvor man klistrer opp ting, det er gjerne fotball og håndball. Alle vet at det finnes en plass hvor det står sånne ting. Men mindre ting, som syklubb eller annet, finner man ikke. Det er vanskelig å finne aktiviteter som er så bortgjemt.»

«At det skjer andre steder enn på skolen. De som ikke har det bra på skolen, vil ikke komme tilbake på skolen for å gjøre fritidsaktiviteter, det vil bare gjøre terskelen høyere.»

«Flere organisasjoner, og mer penger til dem. Ett sted, et fritidshus: Noen dager er det karate, noen dager dans. Et fritidshus trenger ikke å være et gigantisk hus. Jeg har vært kritisk til fritidsklubber og fritidshus før, men det er fra et Oslo-perspektiv. Utover i landet er klubber et mye sunnere tilbud enn at du kan spille fotball eller gjøre ingenting.»