Alt for mange barn og unge sliter psykisk. Hva mener Ungdomspanelet er de største problemene og viktigste løsningene?
Hvor godt fungerer hjelpeapparatet i dag? Hvilke utfordringer og mangler er det? Får alle hjelp som trenger det?
- Etter videregående er det lite lavterskeltilbud. Når du går på barneskole får du ganske god hjelp når det kommer til søknad til BUP eller helsesykepleier. Samme er det på ungdomsskole. Når du da er ferdig med videregående, er det veldig mange som begynner på lærling, og der mister du litt av det, da er det ikke så lett å få hjelp av folk, sykepleier, psykolog eller noe. Det kan være veldig vanskelig å få hjelp til det.
- Det er mye uvitenhet hos fastleger når det gjelder psykisk helse. Man kan bli sendt hjem med at man bare skal slappe av. Er det for lite kunnskap, eller orker de ikke å sette seg mer inn i det? Noen tar seg tid, andre bryr seg fint lite.
- Legen visste ikke noe om det selv, jeg måtte være den som fortalte hva jeg måtte ha hjelp til, det var jeg jeg som måtte undersøke. Legen hadde ikke kunnskaper, men var heldigvis villig til å høre på hva jeg trengte.
- Man har så lite tid hos legen. Man må stresse gjennom det man sliter med, får ikke sagt mer enn én ting på 15 minutter. Og det er enda kortere tid hvis legen er forsinket…
- Tilbudet er ikke likt for alle, unge blir nedprioritert, spesielt i spesialisthelsetjenesten. Det er maks tre måneders ventetid i spesialisthelsetjenesten, men det er for lenge. Det er mange unge som får avslag på søknad i spesialisthelsetjenesten.
- Det er så lite folk i skolen, så man har ikke tid til å ta en unge ut og ta en samtale med dem.
- Hvis det ikke vises godt utenpå, så blir det ikke tatt seriøst. Og det er jo ikke alt som vises utenpå. Tilsynelatende kan det se bra ut, men inni seg kan vedkommende planlegge selvmord.
- Jeg kjente en jente som hadde slitt mye i barndommen, det var noe med moren, hun hadde angst som hun ønsket å undersøke om hadde noe med barndommen å gjøre. Da hun endelig fikk time hos psykolog, fikk hun beskjed om at ‘Dette er noe du kan snakke med vennene dine om’.
- Når man selv sier at man vet hvilken vei man må gå, men får det ikke til. Man får som svar: «Du vet hva du skal gjøre, så da trenger du ikke hjelp, da er vi ferdige her.» Man kan gå til Google og søke opp, det er ikke derfor man går til psykolog. Man går til psykolog for å få hjelp til å klare det.
- Det kan også være sånn at man får innvilget hjelp, men så kan den som hjelper komme med et forslag en har hørt og prøvd før, og ikke fått til. Og hvis en sier det eksempelvis til en psykolog så avsluttes behandlingen, får da vet man hva man skal gjøre, så man får klare seg på egen hånd. Men det handler jo om tid og tilnærming, at en trenger hjelp til å få det til. F.eks. eksponeringsterapi: En vet jo at en må utsettes for det en synes er skummelt, men det er ikke noe man klarer å gjøre fort, man trenger hjelp for å få det til.
- Det blir ikke tatt alvorlig før det har gått for langt. F.eks. hvis du har angst: Det må gå så langt at en for eksempel stenger seg inne og ikke går ut blant folk, før han/hun får hjelp.
- Å ikke bli trodd er et problem. Hvis man ikke ser at du sliter, hvis legen ikke ser det på deg. Ikke alle er like flinke til å ordlegge seg (nesten nødt til å overdrive, for det er da de ser deg). Det burde være nok å si det sånn som det er. Man skal jo bli trodd, man skal ikke trenge å legge ekstra på.
- Det er så dårlig at de som trenger hjelp får ikke det, mens de som ikke trenger hjelp får det. For eksempel: Jeg har hørt om ei jente på 20 år som planla selvmord, hun hadde til og med planlagt hvordan. Legen henviste til BUP, men BUP avslo søknaden. Mens én med et mindre akutt problem får hjelp.
- Kompetansen til hjelperen kan variere. De har kanskje ikke den hjelpen jeg trenger. Også er vi bare en brikke i ett stort system, og det er fokus på kartlegging heller enn behandling. De vil bare ha oss ut av behandlingen igjen.
- Det er også forskjeller som går på hvor du bor. F.eks. forskjellen på by og bygd. I by er jo hjelpeapparatet større, så det er mer å velge i, men det er også flere å følge opp. Er det en liten bygd, så er det færre å holde styr på og kanskje lettere å følge opp de få du hjelper.
- Stadig flere spesialister i spesialisthelsetjenesten er litt utdatert når det gjelder forskning, behandling og medisiner, spesielt det farmakologiske. De følger gamleboka. De burde oppdatere seg på ny forskning og ta i bruk nye behandlingsmetoder som faktisk virker.
Hvilke tiltak fungerer best, og hva trengs det mer av?
- Når det er nok folk rundt oss ungdommer. Flere som ser oss, flere som har tid til bare å være der. Det trenger ikke alltid være psykologer. Vi ønsker oss enda flere av ulike typer hjelpere, f.eks. flere miljøarbeidere, inn i skolen.
- Det jeg synes har fungert best er helsestasjoner, men man skulle hatt tilgang på helsestasjon uansett hvilken alder man har, og det skulle ha vært flere av dem i små byer og små plasser.
- Flere helsesykepleiere på skolen, og miljøarbeidere. På barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Helsesykepleiere burde være der hver dag, ikke bare mandag, onsdag, fredag. Hvorfor akkurat de tre dagene? Hva er det som sier at de ikke trenger å være der på tirsdag og torsdag?
- Det trengs kortere ventetid i spesialisthelsetjenesten og i det kommunale hjelpeapparatet. Og vi trenger flere ansatte i hjelpeapparatet, sånn at hjelperne får bedre tid til behandling for hver enkelt.
- Når man vokser opp er det byggestein for resten av livet. Man må sette opp et støttesystem som sikrer trygge rammer for barn og unge som opplever traumatiske ting.
- Psykologer bør ikke koste 1500 kroner for 40 minutter. Det burde være et eget tilbud for unge i arbeidslivet med lav lønn.
- På hjelpetilbud på chat får man beskjed om at man ikke kan snakke lenger, fordi det er andre som venter. Det trengs bedre kapasitet, uansett når på døgnet.
- Bedre samarbeid og bedre kommunikasjon mellom skole og barnevern, det er mye som skal til før saken tas opp.
- Alle skulle hatt tilgang på Ungt nettverk, sånn som vi har på XXX. Det er et lavterskeltilbud for ungdom der vi kan snakke om alt.
Hva kan være konsekvensene når barn og ungdom ikke får den hjelpen de trenger?
- Det kan bli verre enn det trenger å bli. Det kan gå for langt, og hjelp kan komme for sent i noen tilfeller. Konsekvensene kan bli fatale.
- De kan slite mer med helsa og de kan begynne med for eksempel selvskading og tenke negativt om seg selv og omgivelsene rundt seg. De kan føle at de er utenfor samfunnet fordi de ikke får hjelpen de trenger. De kan føle at de ikke blir sett, at de ikke blir tatt på alvor, på den måten de trenger.
- Ungdommen kan falle enda mer ut av samfunnet. Prøver å finne andre måter til selvhjelp som heller kan få motsatt virkning. Dette kan i verste fall føre til flere selvdrap og rusavhengige.
- Man kan bli utstøtt. Man kan ende opp med å komme kjempelangt ned i kjelleren. Økt selvmordstall.
- Politikere sier at «alle skal med», men det skjer dessverre ikke hos unge. Det verste som kan skje er at den unge kan skade seg selv, eller ta livet sitt. Det må ikke komme så langt at politikere må spørre «Hva gjorde vi galt?»
Oppsummert: Utfordringer
- Det er svært uheldig at helsesykepleiere ofte bare er tilgjengelige på skolen et par dager i uka.
- Det er behov for et bedre tilbud om psykisk helsehjelp etter videregående skole, blant annet for dem som er lærlinger.
- Det er veldig ulikt i hvor stor grad ungdom blir tatt på alvor når de tar opp psykisk helse i møte med fastleger, fastlegenes kompetanse er mangelfull, og den korte tiden en konsultasjon gjerne varer, strekker ikke til.
- Det er alt for lang ventetid i spesialisthelsetjenesten, og mange som trenger hjelp, får likevel avslag på behandling.
- Hjelpen man får kan bli preget av den kompetansen hjelperne har. Man får ikke alltid den hjelpen man trenger fordi den riktige kompetansen mangler, og fordi det ikke brukes oppdaterte metoder.
Oppsummert: Løsninger
- Det må være flere ansatte i hjelpeapparatet.
- Det nå være et godt utbygd lavterskeltilbud i alle kommuner.
- Helsesykepleiere, alternativt miljøarbeidere eller sosialarbeidere, bør være til stede på skolen hver dag.
- Fastlegers kompetanse på barn og unges psykiske helse må styrkes.
- Det er behov for mer tilgang på hjelp fra helsestasjonene på ettermiddagstid for ungdom.
- Også eldre aldersgrupper (unge voksne) bør ha tilgang på helsestasjonene.
- Det må etableres et bedre tilbud spesielt for lærlinger, som ikke har tilgang på gratistilbud på skoler og universitet.
- Ventetiden i spesialisthelsetjenesten må kraftig ned.
- Det må satses mer på oppdaterte, forskningsbaserte behandlingsmåter innen psykisk helsevern.
- Spesielt tilbudet i distriktene, utenfor de store byene, må styrkes.
- Det må være bedre kapasitet på chattetjenester.
Publisert 12. desember 2023, redigert 4. april 2024.
