– Når vi snakker om å investere i samfunnet, snakker vi gjerne om veibygging og togskinner. Det viktigste er tidlig innsats, og at alle skal med. Da blir vi en bedre utgave av oss selv, sier avtroppende generalsekretær i Voksne for Barn Signe Horn.
31. mars går Signe Horn av som generalsekretær i Voksne for Barn. Vi har snakket med henne om erfaringene etter seks års innsats i front for at alle barn og unge skal ha en trygg oppvekst og en god psykisk helse.
Hva har gjort mest inntrykk på deg?
Å møte ungdommene i Ungt nettverk. Det er ungdommer som har opplevd noen humper i livet. Det er to sider ved det: Det ene er at de ønsker å bruke sine erfaringer til reelt å hjelpe andre. Det har jeg blitt veldig imponert over og glad for. Det andre er viktigheten av å ha venner og møte noen som skjønner deg, står opp for deg, er sammen med deg, og som du kan ringe til.
Det viser to ting ved samfunnet: Alle har ressurser det er viktig å ta vare på, og som det bare er snakk om å bruke og foredle. Det andre er den enorme verdien i å passe på at ingen står alene. Det er noe jeg var opptatt av før jeg begynte i Voksne for Barn, men som står enda klarere for meg nå – at ensomhet og utenforskap skaper dårlig psykisk helse, dårlige levekår, reduserer sjansene for utdannelse, sjansen for å få jobb, og er ødeleggende for samfunnet.
Det andre henger sammen med min bakgrunn som politiker. Om mulig ser jeg enda klarere verdien av at alle både skal og må med. Utenforskap – enten det er fattigdom, psykisk uhelse eller annet – er skadelig både for mennesket det rammer og for samfunnet. Vi er et lite land, vi kommer til å mangle hoder og hender i framtiden. Da må vi gjøre noe med dette. Vi snakker om å investere i samfunnet. Vi snakker om veibygging og togskinner og skattepolitikk. Nei, det viktigste er tidlig innsats, og at alle skal med. Da blir vi en bedre utgave av oss selv.
Hvilke saker har du vært mest opptatt av?
Jeg vil framheve tre saker. Den ene er kampen mot utenforskap, som jeg mener vi virkelig var med på å sette på dagsorden da vi lagde de tre første rapportene da jeg tiltrådte som generalsekretær – henholdsvis om utenforskap i sin alminnelighet, og relatert til psykisk helse og fattigdom. Det er og blir min samfunnskamp. Det er en kamp som aldri blir vunnet, for det er stadig nye ting å ta tak i, men vi er med på å holde den saken høyt oppe på den politiske dagsorden, ikke minst gjennom Ungt nettverk og Ungdomspanelet Økningen av barnetrygden, som vi fikk til sammen med andre organisasjoner, er også en viktig sak.
En av de verste formene for utenforskap jeg vet om, er mobbing. I mars la vi fram en rapport om hvordan mobbing bør følges opp systematisk av skolene. Selv om det gjøres en kjempejobb av mange skoler, er det langt igjen for å stanse mobbingen og ivareta noen av de barna som trenger det aller mest. Som et kunnskapssamfunn bør vi klare dette.
En av Voksne for Barns kjerneverdier er å fremme barn og unges stemmer. Det handler ikke bare om at barn og unge skal høres, men at noe skal gjøres. Når vi spør barn og unge om en sak, skal vi ikke bare ha hørt dem, vi skal faktisk basere tiltakene våre – og politikerne skal basere politikken sin – på det de har hørt. Hvis ikke har det ingen betydning. Nå har barna svart tydelig om hva skolen gjør og ikke gjør i arbeidet mot mobbing. Nå må vi voksne – om vi så er politikere, skoleledere, lærere, foresatte eller andre med viktige roller – både høre og gjøre.
Den andre saken er tidlig innsats. Jeg er glad for at vi har fått et tiltak for de minste barna som er i krevende familiesituasjoner, Pip-klubben, der vi både jobber med barna og foreldrene. Tenk hvor viktig det er hvis de barna og de foreldrene klarer å få til livet sitt på en bedre måte. Det er så gull for dem, og det er gull for samfunnet.
Den tredje saken er livsmestring. Livsmestring handler om å gi barn og unge kunnskap og verktøy til å mestre livene sine. Jeg er glad for at vi med denne regjeringen endelig har noen som gjør noe med mobiltelefon i skolen og med russefeiring. Derimot er jeg lei meg for at regjeringen tydeligvis ikke synes arbeid med livsmestring er viktig nok. Svaret fra regjeringen er at dette skal det offentlige gjøre selv. Men når de kutter i organisasjonene som gjør en kjempejobb for livsmestring, og det ikke har kommet noe annet i stedet, er jeg kjempeskuffa.
Jeg hører på landsmøtet til Høyre at man må rydde mer plass til å lære. Det er ikke så enkelt som det. Hvis det er kaos hjemme, og det er kaos i hodet ditt, og du skal lære mer matte – så skal altså svaret bare være mer matte. Det tror jeg ikke på. Det å bygge robuste barn som mestrer livene sine er en kjempejobb. Her har Voksne for Barn vært en foregangsorganisasjon gjennom mange år, og tidligere generalsekretærer, ikke minst Randi Talseth, har gjort en kjempejobb på dette. Dette håper jeg det er noe vi skal fortsette med, for vi må sette barn i stand til å ta imot kunnskap.
Er det noen gode opplevelser du ønsker å trekke fram?
Når jeg nå går av som generalsekretær, har det vært en stor glede å få lov til å dele ut den aller første Barn i Norge-prisen til Johanne Rogndal, forfatteren av Instukid. Både fordi det er viktig å skape oppmerksomhet om hvordan barn og unge har det i Norge i dag, og særlig fordi vi fant fram til en prisvinner som jeg både blir veldig rørt av og som jeg har den dypeste beundring for. Gjennom sin faglighet klarer hun å sette sine opplevelser i en større sammenheng som kommer til å bidra til at barn og unge med psykiske utfordringer får det bedre.
Hva tenker du om å vokse opp i 2025?
Den generasjonen som vokser opp i dag, er den første på svært mange år som kommer til å oppleve at ikke alt blir bedre. Den voksne generasjonen opplevde fred i vår del av verden, vi opplevde fremgang på nesten alle fronter, vi opplevde materiell fremgang og en god offentlig økonomi, og ingen tenkte særlig på krig. Muren falt. Obama var den store helten.
De som vokser opp i dag, vokser opp med en helt annen uforutsigbarhet: krigen i Ukraina, overgrepene i Gaza, en amerikansk president som stiller spørsmål ved om NATO vil komme oss til unnsetning ved behov, og at vi må belage oss på at en mye større del av de offentlige budsjettene vil komme til å gå til forsvar, som om ikke klimakrisen var nok.
Vi ser det allerede i dag med røde tall i kommune-Norge. Alle barn og unge i Norge bor i en kommune. I en situasjon hvor vi som samfunn jobber for å lytte bedre til barn og unge, setter vi ikke av nok penger til å gjøre noe med det de tar opp. I stedet er det snakk om kutt i tjenester som er helt avgjørende for barn, til og med barnevernet, hvor utfordringene allerede er store. Hvis krig og økonomiske nedgangstider betyr privat fattigdom, dårligere velferdsstat, skolenedleggelser og mindre forutsigbarhet, da blir det enda viktigere å tenke gjennom hvordan vi skal sørge for at de barna som vokser opp i dag, får så stor trygghet som mulig. Vi må i det minste love dem at vi skal gjøre alt vi kan, og at de skal prioriteres i det offentlige.
Det som også er helt nytt for den generasjonen som vokser opp i dag, er at de ikke har blitt født med en sølvskje i munnen, men en mobiltelefon i hånda. Dette er historiens største eksperiment i forhold til hva det gjør med hodene våre, hva det gjør med den psykiske helsa vår, og hva det gjør med uante muligheter for følelsen av utenforskap.
Så er jeg opptatt av at alt for få mennesker leser Perspektivmeldingen, hvor et hovedpoeng er at det vil være alt for få hoder og hender til å ta seg av de eldre. Det er bare ett svar på det – vi må ta oss av barn og unge så de blir i stand til å ta seg av de viktige jobbene som må gjøres, og være med på det store spleiselaget som velferdsstaten er.
Det er en del av bakgrunnen for at vi har bestilt en egen rapport fra Menon Economics, for å peke på de store kostnadene mobbing innebærer for samfunnet. Den viser at hvis vi fortsetter å ikke gjøre mer enn vi gjør i dag, vil hvert årskull koste et sted mellom 4 og 11 milliarder på grunn av de langsiktige skadevirkningene.
Hvordan vil du oppsummere årene som generalsekretær?
Å jobbe i Voksne for Barn har nesten hele tiden vært en stor fornøyelse, fordi jeg har fått lov til å jobbe med både hyggelige og først og fremst faglig dyktige personer som kan mer enn meg på områder som er viktige. Å ha klart å tiltrekke seg de beste folka, det er jeg ganske stolt av.
Så er det ikke til å legge skjul på at det har vært krevende i de årene hvor økonomien gjorde at vi måtte bli færre. Min hilsen til politikerne er at frivillige organisasjoner ikke bare er basert på frivillighet. De er også arbeidsplasser der folk fortjener forutsigbarhet. Forutsigbare rammebetingelser er ikke bare viktige for de oppgavene vi skal løse. Vi skal også være gode arbeidsgivere, slik at alle de flinke folka som brenner for jobbene sine får ro til å gjøre en best mulig jobb.
Hvert år når jeg sitter og skriver årsrapport – som jeg har hatt stor glede av å gjøre – tenker jeg hvor dødsens imponert jeg er over hvor mye en organisasjon som ikke er større enn vi er, får til i løpet av et år. Igjen og igjen blir jeg imponert over kollegene mine og samarbeidspartnerne våre.
Jeg vil derfor takke alle mine gode kolleger, alle medlemmer, lokallag og frivillige, og ønske Truls lykke til som ny generalsekretær.