Hva mener barn og unge
Innledning
Voksne for Barn har møtt mange barn og ungdommer som har foreldre som har en psykisk sykdom eller misbruksproblemer. De har fortalt om hva som gjør hverdagen vanskelig når man er i den situasjonen, men også om hva som kan gjøre ting lettere og kanskje litt bedre. En ting som alle har tatt opp er hvor viktig det er å føle at en ikke er alene. En annen ting er hvor viktig det er at noen kan hjelpe en å føle at det finnes håp, på tross av en vanskelig livssituasjon.
Det du leser er skrevet eller formidlet av unge fra Sandnes, Kongsberg, Arendal, Haugesund, Fredrikstad, Oslo, Mosjøen og Tønsberg. Alle har til felles at mamma eller pappa ruser seg eller er psykisk syk. Alle ønsker de å bidra til at andre i samme situasjon som dem selv kan få det litt bedre. Vi håper at tekstene i heftet vil gi deg både en følelse av håp og av at du ikke er alene – og kanskje være et lite lysglimt.
Dette heftet er også til deg som er nysgjerrig på hva barn og unge med disse livserfaringene mener om hva som er nødvendig og god hjelp. Og, ikke minst, hva de mener at voksne som møter dem kan gjøre for å hjelpe. Vi har fått mange kloke refleksjoner og gode forslag fra barn og unge, basert på egne erfaringer.
Det du finner mellom disse permene er et viktig bidrag til å gjøre tjenestetilbudene for barn bedre når mamma eller pappa er psykisk syk eller ruser seg. Tekstene i heftet har kommet til ved flere anledninger. Våren 2008 arrangerte Voksne for Barn, i samarbeid med journalist Eva Dønnestad, et skrivekurs, Skriv for Livet, for unge som har foreldre med psykisk sykdom eller misbruksproblemer.
Deler av tekstene er også bidrag fra deltagere på Voksne for Barns Ha det Bra-Høringer rundt om i landet. Det er mange som har delt vonde minner, men også gode erfaringer, med et viktig mål for øye: At barn som er i samme situasjon som dem selv skal få en bedre oppvekst. En stor og varm takk til alle barn og ungdommer som har skrevet for livet og for andre! Takk også til de voksne som
har vært viktige støttepersoner og inspiratorer.
«Jeg føler meg alene om noe som er en stor del av livet og hverdagen min. Som en slags byrde med så mye ansvar. Vi har byttet roller. Jeg er forelderen og pappa er barnet – jeg føler også at jeg har mye ansvar i huset.»
Kjære du som leser dette
Det kan kanskje være vanskelig å sette deg inn i en annens situasjon når det gjelder barn av foreldre med rusproblemer, men jeg ber deg prøve allikevel.
Det å ha en mor/far eller andre nære personer som ruser seg kan være utrolig tøft. Ikke bare med tanke på at du har noe med denne personen å gjøre, men også det at det påvirker deg på så mange viktige områder her i livet.
Selv så er min mor alkoholiker og kommer alltid til å være en alkoholiker. Det har jeg innsett etter et 17 år langt liv. På disse 17 lange og til tider vanskelige år har jeg også innsett at det er så utrolig viktig å bli fanget opp i tidlig alder.
Å ha foreldre som ruser seg innebærer at de ikke/ikke alltid er i stand til å passe på deg på de områdene de burde, og som et naturlig og menneskelig instinkt vil man begynne å ta vare på seg selv og kanskje søsken hvis man har.
Moren min sa at det var jeg som nå måtte være «mamma» til lillesøsteren min for det kunne ikke hun være. Så ung som jeg var, skjønte jeg ikke hva det betydde, men tok på meg ansvaret. Som mor for min egen lillesøster. Dette ansvaret burde være ulovlig mener jeg. Ikke at det burde finnes en regel mot å delegere foreldreansvar til barn, men at noen burde ha vært der for å ta over det ansvaret før det ble for sent.
Det er så utrolig viktig for barn å føle seg sett og elsket. Barn skal ikke på noen måte føle at de må fortjene dette. De skal heller ikke føle at de må jobbe for dette. Den omsorgen burde, må, og skal være der. Men det er den ikke (tydeligvis). Og når først hjelpen er ute, kommer den i en feil form mange ganger.
Mange barn av rusmisbrukere føler seg alene, utstøtt og hjelpeløse. Det jeg synes vi trenger, er et bedre system som fanger opp problemet tidlig. Å komme inn i et rom fylt av ungdommer på min egen alder, der alle er barn av en rusmisbruker var faktisk utrolig rørende. Jeg fikk lyst til å gi alle en klem og si at jeg visste hvordan de hadde det. Det var et lite vendepunkt som ikke hadde skjedd noen gang på 17 år.
Jeg kunne skrevet så meget mer, men ord kan egentlig ikke beskrive noe eller gi svar på dette føler jeg. Kun erfaring.
« Vi er ikke problembarn – det er foreldrene våre som har store problemer – kan voksne skjønne forskjellen – vi er tvert i mot veldig sterke som klarer mye av det vi lever med. Om noen skal snakke om det her i skolen – så må de si det IKKE har noe med oss å gjøre. Ingen kan noe for hva de blir født inn i.»
Mamma er snill…
Det er viktig at andre får vite at mamma er snill selv om pillene noen ganger tar over og gjør at mamma virker annerledes. Andre kan også se at mamma er snill, men ikke alle – ikke barnevernet og venner. Det er vanskelig, og noen ganger får jeg lyst til å fortelle om mamma, hvordan hun egentlig er. Pappa og barnevernet er erkefiendene til mamma. De tror mamma bare gjør gale ting bare fordi hun har gjort noe en gang. Men mamma er snill og passer på meg. De voksne forstår at barna kan bli lei seg når de snakker stygt om foreldrene, men de forstår kanskje ikke alvoret.
Det som hjelper
Det som har hjulpet meg mest når pappa er i en turbulent sinnsstemning er at mamma ser meg og stiller seg mellom pappa og meg. På den måten føler jeg en slags trygghet, og tanken på at jeg ikke står helt alene har hjulpet/hjelper meg igjennom de harde tidene.
Når mamma ikke er hjemme har jeg søkt tilflukt på rommet mitt, med døren låst. På skolen kan det i flere tilfeller være vanskelig å skjule følelsene når tankene ikke viker vekk fra pappa og hans psykiske sykdom. I denne situasjonen er det utrolig bra og viktig
når en lærer jeg har god kontakt med spør om hvordan jeg har det, snakker med/og lytter til meg og ikke minst følger opp «saken» i ettertid.
I tillegg har det hjulpet å få forståelse fra medelever. Derfor er det så utrolig viktig at informasjonen om psykisk helse kommer ut til skolen, og blir en del av læreplanen. Fritiden til ungdommer generelt er en viktig tid, hvor jeg mener den tiden skal være en
tid hvor ungdommer skal kunne føle seg trygg, fri og ha det gøy. Dette kan fort bli vanskelig når en av foreldrene er i en psykisk syk tilstand.
Det som trolig har hjulpet meg mest er å få muligheten til å dra til gode venner som forstår eller i det minste lytter til det som er vanskelig for meg. Det å ha det gøy, få muligheten til å glemme sin egen tilværelse etter å ha hodet fullt av tanker og følelser er helt fantastisk. I tillegg til venner er fritidsaktiviteter en svært avgjørende faktor som hjelper når jeg har det tungt. Jeg går på teater, hvor jeg sammen med andre lærer å utfolde meg, vise følelser. Når jeg er på scenen kan jeg være en helt annen karakter enn «meg selv» med en psykisk syk far, noe jeg finner som svært befriende. Altså igjen få muligheten til å legge bort min egen situasjon fremfor noe gøy og inspirerende. Organisasjonsaktivisme er en stor lidenskap jeg har. Det å få følelsen av å være en viktig del av et stort felleskap samtidig som man utretter noe viktig er en stor motivasjonsfaktor til å fortsette – tross hjemmesituasjonen.
Hjelpeapparatet jeg har rundt meg er sannsynligvis det viktigste som har hjulpet meg til det stadiet jeg er i dag. I dag ser jeg på meg selv som en ressursperson som har kommet styrket ut etter gjentatte skremmende opplevelser. Det hadde jeg nok trolig ikke gjort hvis det ikke hadde vært for helsesøster som tok tak i hjemmesituasjonen min, snakket med foreldrene mine og har drevet en aktiv oppfølging de siste årene. I tillegg har jeg fått utrolig mye viktig informasjon om pappas sykdom. Det å få innblikk i hvordan pappa også har det, har hjulpet meg og gjort ting mye lettere ettersom jeg nå forstår.
Hjelpeapparatet har også fått meg i kontakt med andre ungdommer som er i lignende situasjon som meg. Dette har vært en stor lettelse. Det å snakke med noen som virkelig forstår, noen du kan utveksle tanker og følelser med uten at du kun får spørrende blikk rettet mot deg.
Tina, 17 år
«Det er rot og kaos inni meg – men utenpå gjør jeg det bra på skolen og da tror ingen jeg har det vondt. Så naive er voksne!»
Gode støttespillere
Hjemme føler jeg at familie og venner er det viktigste. Varme og omtanke gjør det lettere å takle en tung hverdag. Det å ha noen som står deg nær, som du kan dele tanker og bekymringer med. Det at noen vet hvordan man har det, gjør at alt føles mindre ensomt ut, man står ikke alene.
På skolen synes jeg det var godt å ha en voksenperson å vende meg til. Lærere som man føler man kan ta kontakt med, stille spørsmål om ting man måtte lure på. De har ofte mer erfaring enn man skulle tro. Selv om det hadde vært ønskelig om de hadde mer tid til hver og en.
Klassekamerater er også viktig. Du tilbringer mesteparten av dagen i deres felleskap, et godt klassemiljø er topp!
På fritiden er det deilig å kunne tenke på andre ting enn skole og familie. Jeg liker derfor å trene. Lagspill der samarbeid er viktig er midt i blinken. Følelsen av å være del i en sammenheng, der man for så vidt kan være seg selv. Kun konsentrere seg om hva som skal skje akkurat der og da, og ikke hva man kan vente seg når en vender snuten hjem for dagen. En følelse av frihet og mestring!
I hjelpeapparatet finnes det mange engler. Det å ha noen utenforstående å vende seg til kan lette veldig på trykket, skulle ting bli vanskelig. Det er fort gjort å miste oversikten når man føler at man skal strekke til over alt, og man kun har noen timer å gjøre underverker på. En helsesøster eller psykolog kan hjelpe med å få perspektiv på ting og gi håp og veiledning. Det at de også sitter inne med mye kunnskap og erfaring gir også en følelse av trygghet.
Viktigst av alt er at noen bryr seg!
Charlotte, 17 år
