Innledende merknader
Voksne for Barn er en ideell bruker- og medlemsorganisasjon som jobber for å bedre barns psykiske helse og oppvekstsvilkår. Innledningsvis ønsker vi å gi ekspertgruppen honnør for et solid arbeid i møte med en av de viktigste samfunnsutfordringene i Norge i vår tid.
Andelen fattige barn i Norge er tredoblet siden år 2000, og mer enn ett av ti barn vokser i dag opp i en lavinntektsfamilie. Vi ønsker spesielt å trekke fram at fattigdom er en av de største risikofaktorene når det gjelder psykiske helseplager. Sannsynligheten for å utvikle angst, depresjon og atferdsproblemer er seks ganger høyere hos barn som vokser opp i økonomisk utsatthet enn for andre barn. I tillegg viser forskning at det er en risikofaktor som kan få betydning for blant annet språkutvikling, utdanning, helse og hvordan livet blir som voksen.
For et barn er det å vokse opp i økonomisk utsatthet todelt. Det handler om knapphet på penger, mangel på mat, uteblivelse fra bursdager, utrygg bosituasjon og færre muligheter til å delta på aktiviteter som venner er med på. Samtidig vokser de opp med en følelse av skam og forsøker gjerne å skjule familiens situasjon overfor nærmiljøet. Fattigdom gjør det ofte vanskelig å få dekket barns grunnleggende behov for å være en del av fellesskapet. Mange mangler helt et sosialt nettverk, og går derfor glipp av den samme relasjonelle og sosiale læringen jevnaldrende får. Vår egen rapport fra 2020 om ungt utenforskap, der ungdommene hadde vokst opp i en lavinntektsfamilie, viser en sterk opplevelse av ensomhet, manglende fremtidsoptimisme og lavere opplevd livskvalitet.
Å vokse opp med dårlig familieøkonomi har ofte konsekvenser for barnets muligheter videre i livet. En stor andel av ungdommene som faller utenfor, har vokst opp i en lavinntektsfamilie. Det er også disse ungdommene som sliter mest med å bli en del av fellesskapet igjen. Sjansene for at barn som vokser opp med mange belastninger i livet får utfordringer, er betydelig større enn for barn som har vokst opp under trygge familieforhold. Det hører med at fattigdommen ofte kan være kumulativ, hvor lav utdanning hos foreldrene, dårlig økonomi, dårlig helse og svake forutsetninger for å ivareta barna kan henge sammen og dels forsterke hverandre. Vi vet også mye om hvordan fattigdom og økonomiske vansker og usikkerhet skaper høyt stressnivå hos foreldre, og kan virke negativt inn på kapasiteten de har i foreldrerollen og hvilke muligheter de har til å støtte oppunder sine barns utvikling på en så god måte som de ønsker.
På et mer overordnet plan vet vi at de samfunnene som fungerer best, har relativt små forskjeller. Små forskjeller er godt for den enkelte og lønnsomt for samfunnet.
Vi ønsker innledningsvis også å bemerke at det er bred og betydelig støtte i befolkningen til å sette inn sterkere politiske tiltak mot familiefattigdom. En undersøkelse vi fikk gjennomført av Respons Analyse våren 2022, viser at hele 90 prosent av befolkningen var enige i at «politikere må prioritere tiltak for å bekjempe barnefattigdom i Norge». Hele 87 prosent var enige i at politikere må øke den økonomiske støtten til barnefamilier som lever i fattigdom. Politikerne har dermed folket i ryggen for en langt mer offensiv politikk mot barnefattigdom.
Viktige komponenter er arbeidsmarkedspolitikk, integreringspolitikk og fordelingspolitikk – de store valgene samfunnet vårt tar. Voksne for Barn mener at det er de universelle ordningene som er en sentral del av den norske modellen, som er aller viktigst for å forhindre at barn vokser opp i fattige familier, motvirker skam hos den enkelte og bidrar til en bred oppslutning i befolkningen.
På denne bakgrunn er vi svært positive til de to hovedgrepene som ekspertgruppen foreslår, henholdsvis å øke og skattlegge barnetrygden, og å øke deltagelsen i barnehagen gjennom en endret modell for opptak og foreldrebetaling. Hvis vi skal være i stand til et skikkelig løft i innsatsen mot familiefattigdom, er det behov for gjennomgripende og modige grep som dette.
Øke og skattlegge barnetrygden
Universelle ordninger er en viktig del av fundamentet for den norske velferdsstaten, og barnetrygden er en av de viktigste universelle ordningene for å bidra til at alle familier har økonomiske forutsetninger for å dekke noen av barnas mest grunnleggende behov.
Voksne for Barn har i utgangspunktet vært forbeholdne til forslag om å skattlegge barnetrygden. Etter å ha vurdert ekspertgruppens forslag, finner vi det imidlertid riktig å vektlegge hvor stor positiv betydning en slik løsning kan ha for mange utsatte familier, og spesielt at det er snakk om ett grep som kan redusere andelen barn som vokser opp i vedvarende fattigdom kraftig. Det kan være liten tvil om at dette ville være et effektivt tiltak for å oppnå en bedre fordeling mellom familier som har mye og familier som har lite, og en omfordeling som rett og slett vil bety at pengene vil brukes bedre og i større grad treffe de familiene og de barna som trenger det mest.
Vi bemerker ellers at forslaget innebærer at ordningen forblir universell, samtidig som den målrettes bedre. Vi velger derfor å gi vår klare og sterke tilslutning til forslaget.
Vi støtter også anbefalingen om at barnetrygden justeres i takt med prisstigningen ved å knyttes til grunnbeløpet i Folketrygden. Vi anser at dette allerede burde vært gjort under dagens ordning for barnetrygd, men en slik fast justering er nødvendigvis enda viktigere hvis ekspertgruppens forslag gjennomføres og barnetrygden prioriteres som et av de viktigste grepene i kampen mot familiefattigdom.
Øke deltakelsen i barnehagen gjennom en endret modell for opptak og foreldrebetaling
Vi siterer ekspertgruppen: «I dag deltar barn fra fattige familier i mindre grad i barnehage sammenlignet med familier fra andre inntektsgrupper. Dette gjelder særlig de yngste barna. Omfattende forskning tyder på at barnehagedeltakelse styrker lærings- og utviklingsmulighetene for barn i fattige familier og har store konsekvenser for senere mestring på skolen og i arbeidslivet.»
Vi støtter ekspertgruppens forslag til ny modell, både hva gjelder forslaget om rullerende og automatisk barnehageopptak og universell gratis kjernetid, med det målet at alle barn til slutt skal ha rett til barnehageplass fra måneden de fyller ett år. Vi støtter også forslaget om å avvikle kontantstøtten, både fordi det, som gruppen skriver, «gir foreldre sterke insentiver til å utsette barns barnehagestart», og fordi vi anser at midlene heller bør brukes til å finansiere endringer som fungerer utjevnende og inkluderende.
God kvalitet og gratis barnehage er god og barnevennlig velferdspolitikk. Barn og unge i utenforskap strever ofte med sosiale relasjoner og er ofte ensomme. Dette gjelder spesielt dem som har vokst opp i økonomisk utsatthet. Det er avgjørende med høy deltakelse i barnehage og SFO / AKS for å sikre at alle barn får samme mulighet til å utvikle en grunnleggende relasjonell kompetanse, og å skape nære relasjoner også utenfor hjemmet. Vi ser at barn som havner i utenforskap i liten grad har fått den hjelpen de har behov for, og at de som har blitt fanget opp har blitt det altfor sent. Tiltak for inkludering vil ikke ha effekt dersom de barna det gjelder ikke deltar på de aktuelle arenaene.
Vi ønsker samtidig å trekke fram at målet ikke bare bør være å øke andelen barn i fattige familier som går i barnehage, men også å heve kvaliteten på det tilbudet som gis i barnehagene, dette i lys av at høykvalitetsbarnehager er et viktig bidrag til utjevning av sosiale forskjeller i helse. De sosiale ulikhetene i Norge er økende, med stadig flere barn som rammes av fattigdom og dårlige levekår. Dette er en viktig markør for senere helseproblemer, og utgjør en sentral samfunnsutfordring. Samtidig har vi solid dokumentasjon på at barnehager av høy kvalitet kan virke reduserende på sosiale forskjeller: De kan beskytte barn fra lavinntektsfamilier mot depresjon og angst, to av vår tids største folkehelseutfordringer, de utjevner sårbarhet for psykiske helseproblemer, og de kan motvirke sen språkutvikling, noe som igjen beskytter mot senere vansker. Høykvalitetsbarnehager fremmer også god psykisk helse gjennom å styrke barnas kognitive utvikling, emosjonell og sosial kompetanse, og lese- og matteferdigheter, som alle er faktorer som motvirker utenforskap og gir langvarige positive effekter, herunder større sannsynlighet for at barna tar høyere utdanning og får lønnet arbeid.
Når vi tar denne kunnskapen i betraktning, vil det å investere i å heve kvaliteten på norske barnehager generelt, slik at gode barnehager er tilgjengelige for alle barn uansett sosioøkonomisk bakgrunn, være en strategisk og klok prioritering. Dette betyr først og fremst å øke bemanningstettheten og å styrke de voksne kompetanse. En slik grunnleggende investering i barnehagenes kvalitet vil spare enorme samfunnsøkonomiske kostnader på sikt gjennom å redusere utenforskap og fremme helse.
Endringer i tjenester – helsestasjoner
Ekspertgruppen skriver: «Ekspertgruppen anbefaler både at det testes ut et fast veiledningsopplegg i foreldrerollen som en del av de faste konsultasjonene på helsestasjonen, samt at det prøves ut ulike modeller for tverrfaglig innsats og samarbeid som en del av helsestasjonstilbudet. I tillegg vurderer ekspertgruppen at kartlegginger av barn på helsestasjon bør standardiseres og registreres på en måte som kan bidra til økt kunnskap om barns utvikling i de første leveårene.» Gruppen skriver videre: «Internasjonal forskning viser at foreldreveiledning kan bedre hjemmemiljø og utvikling for barn i familier med lav inntekt. I dag kan det imidlertid være store variasjoner i veiledningstilbudet på ulike helsestasjoner og fra ulike helsesykepleiere.»
Vi støtter forslagene. Vår rapport om foreldrerollen fra 2022 viser at helsestasjonene av mange familier oppleves som hjørnesteinene i det offentlige hjelpetilbudet. Samtidig støtter rapporten opp under behovet for å styrke helsestasjonenes tilbud ytterligere. Vi ønsker å trekke fram at spesielt aleneforeldre – en gruppe som kan ha særlige økonomiske utfordringer – i større grad savner relevant rådgivning enn andre grupper, herunder fra både barnehage, skole og offentlige tjenester. Rapporten viste at tilliten til offentlige helse- og hjelpetjenester generelt er høy, men samtidig at personer med de laveste utdanningsnivåene og aleneforeldre rapporterer om lavere tillit enn andre grupper. Blant aleneforeldre er det eksempelvis bare 76 % som har tillit, noe som innebærer en stor minoritet som ikke har det. Når vi samtidig ser at aleneforeldre er en av gruppene som i særlig grad har behov for hjelp, er dette uheldig.
Kartleggingen på helsestasjonene bør også innebære kartlegging av familiens økonomiske situasjon, slik at rådgivningen ikke bare omfatter veiledning i foreldrerollen, men også proaktive tilbud om økonomisk rådgivning og informasjon om stønader, mv. Foreldre er mer mottagelige for veiledning i foreldrerollen dersom de ikke er stresset for om de har brød på bordet neste dag og ikke vet hva de skal gjøre med ubetalte regninger som hoper seg opp.
Endringer i tjenester – skole
En mer helhetlig skoledag
Ekspertgruppen skriver: «Skolen har en viktig rolle i å redusere betydningen av familiebakgrunn og forebygge at fattigdom går i arv. Nyere forskning viser imidlertid at forskjellene i skoleresultater i Norge har økt og at læringsgapet øker gjennom skolegangen. Tidlig læring og ferdighetsutvikling danner et grunnlag for videre skolegang, og i tidlige år er en aktiv og lekbasert tilnærming spesielt viktig. (…) Ekspertgruppen vurderer at det er behov for mer variert aktivitet i skolen på 1.- 4. trinn, og at dette kan bidra til å styrke lærings- og utviklingsmulighetene til barn i fattige familier. Ekspertgruppen foreslår derfor en utprøving av å integrere SFO og kulturskole i en mer helhetlig skoledag, og å innhente kunnskap om effektene dette har for barn. Forslaget betyr at undervisningstimer kan spres utover dagen, med lengre pauser til lek, og fysisk og kreativ aktivitet.»
Vi støtter forslaget, som en svært viktig reform av skolehverdagen til de minste skolebarna, og en nødvendig korreksjon av uheldige sider ved hvordan seksårsreformen har blitt implementert. Da Stortinget besluttet at seksåringer skulle begynne i første klasse, var det framhevet at det skulle være mye lek. Året skulle utgjøre en myk overgang fra barnehage til skole, og barnehagepedagogikk skulle stadig stå sentralt. Dette er dessverre ikke hvordan det har blitt. Tvert om vet vi at problemer med ufrivillig skolefravær og utenforskap for mange barn begynner allerede fra første klasse (og før det, fra barnehagen), og i møte med en skolehverdag som en del elever sliter med å fungere innenfor.
Vårt overordnede syn er at det bør etableres en heldagsskole med fritidstilbud innbakt i skoledagen for 1.-7. trinn, blant annet som en erstatning for og videreutvikling av dagens skolefritidsordning, og som en modell som i større grad bør evne å inkludere alle elever i et læringsløp som er helt avgjørende både for deres nåværende og framtidige livskvalitet.
Ivaretakelse av gratisprinsippet
Ekspertgruppen skriver: «Ekspertgruppen vil videre peke på viktigheten av at skoler overholder gratisprinsippet, som slår fast at alle aktiviteter i grunnopplæringen skal være gratis.»
Vi støtter dette. Ut fra vår kontakt med utsatte familier og barn vet vi at det er skamfullt og vondt å fortelle at man ikke har råd til å betale eksempelvis for en klassetur. Alle foreldre ønsker at barnet deres skal bli inkludert og få være med på alt som de andre er med på, men en del familier og elever gruer seg til klasseturen og de store utgiftene de vet kan komme spesielt på ungdomsskolen. Også dugnader kan være problematiske, fordi de i realiteten kan ende med at foreldre må betale varene selv. Særlig i en tid med økte strømpriser og levekostnader er dette noe mange familier ikke har råd til. Det gjør også liten forskjell om klasseturer blir lagt til skoleferier. Ungdommene som ikke kan delta, ser eksempelvis bilder fra turen i sosiale medier. Når klassen kommer tilbake, har de andre hatt opplevelser som man ikke har vært en del av.
Gratis skolemat
Ekspertgruppen skriver: «Gratis skolemåltid er et enkelttiltak ekspertgruppen har mottatt svært mange innspill om. Regjeringen har i Hurdalsplattformen varslet at de vil innføre et daglig sunt, enkelt skolemåltid. Det nyeste kunnskapsgrunnlaget viser at det høy evidens i internasjonal forskning for at gratis skolemat har positive effekter på helse, læring og inntekt, men funnene ser ut til å være lite overførbare til norske forhold (Hovdenak et al., 2023). Dette taler for at tiltaket bør testes ut før det implementeres nasjonalt. Samtidig vurderer ekspertgruppen at gratisprinsippet bør innebære at dagens skolemelkordning er tilgjengelig for alle, uavhengig av foreldrenes økonomi.»
Bare seks prosent av ungdomsskolene i Norge hadde i 2020 et tilbud om gratis skolemat hver dag. I både Sverige og Finland har gratis skolemat lenge vært fast praksis. Forskning fra Sverige fra tiden før skolemat ble et allment tilbud, viser at elever som fikk servert skolemat hele grunnskolen i snitt tok lengre utdanning og fikk noe høyere inntekt gjennom livet, enn elever som ikke fikk dette tilbudet. Dette gjaldt spesielt blant elever som kom fra lavinntektsfamilier.
I dag går alt for mange barn i Norge sultne på skolen, noe som svekker konsentrasjonen og læringsevnen deres. Hver tiende elev i 6. klasse har ikke spist frokost, og over 60 000 barn – 1 av 7 – har ikke med seg matpakke på skolen. Det er en nær sammenheng mellom mangelfull ernæring og fattigdom. Barn som kommer fra familier som sliter med dårlig råd, vil dermed også i større grad risikere utfordringer med skoleprestasjoner på grunn av ernæringsmangel. Innføring av et gratis og sunt skolemåltid er viktig både for å utjevne forskjeller, for å motvirke de varige konsekvensene av familiens fattigdom for barna, og for å venne barn og unge til gode og sunne matvaner. Vi mener derfor at det må innføres minst ett gratis, næringsrikt skolemåltid til alle barn.
Fritidsaktiviteter
Ekspertgruppen skriver: «En av tre fattige barnefamilier rapporterer også at barna ikke deltar i fritidsaktiviteter, mot omtrent en av fire i befolkningen som helhet.» Samt: «Ekspertgruppen anbefaler en grundig utprøving av modeller og tiltak med mål om å øke barn i fattige familiers deltakelse.»
For mange barn og unge er utestengelse fra fritidsaktiviteter en særlig vond del av oppveksten. Når kostnadene er høye, familien ikke har råd og samfunnet ikke stiller opp, er det i realiteten lagd en effektiv barriere mot deltagelse. Resultatet blir at mange ikke deltar i aktiviteter klassekameratene er med på, og bruker oppveksten på å finne strategier for å skjule familiens fattigdom og egen opplevelse av ensomhet og skam.
Solberg-regjeringen innførte en prøveordning for såkalt fritidskort i utvalgte kommuner, med plan om nasjonal innføring i 2022. Ordningen var forankret i den norske modellen med universelle ordninger, og innebar at barn i alderen 6-18 år fikk 1000 kroner i halvåret til organiserte fritidsaktiviteter. Støre-regjeringen har senere tilsidesatt planen om å gjøre ordningen nasjonal, og i stedet innført en ordning med «fritidskasser».
Endringen innebærer at man har gått fra en ordning hvor alle barn får støtte til å delta i fritidsaktiviteter, til en ordning hvor det blir opp til kommunene å søke midler. Utsatte barn vil være overlatt til kommunenes vurderinger av hvordan ordningen skal være innrettet der de bor. Resultatet vil bli store lokale variasjoner. En universell ordning burde ha vært erstattet med en annen universell ordning. Mange barn i familier med behov for hjelp, vil trolig ikke motta støtte gjennom den nye ordningen. Vi trenger en ordning som er enkel å forstå, enkel å bruke og som treffer alle som trenger den.
I tillegg til økonomiske forhold er det mange som ikke deltar på grunn av sosiale utfordringer. Mange familier er ikke vant til å delta på fritidsaktiviteter og trenger ekstra bistand for å finne aktuell aktivitet og etablere kontakt med den som tilbyr aktiviteten. For å øke deltakelsen er det derfor viktig med en kompetanseheving på hvordan man aktivt jobber med inkludering i frivillig sektor, spesielt blant ledere av fritidsaktiviteter for barn og unge.
Systematisk utprøving av ordning med familiekoordinatorer
Ekspertgruppen skriver: «Fattige barnefamilier med sammensatte utfordringer har ofte behov for tett og helhetlig oppfølging som er tilpasset deres behov. Det er viktig å se familien som en helhet og ivareta både voksne og barn i møte med et komplekst velferdsapparat. I Norge har det vært gjort noen utprøvinger av familiekoordinatorer rettet mot fattige barnefamilier, men det har i begrenset grad vært mulig å måle effekten på ulike utfall, spesielt for barn. Ekspertgruppen foreslår derfor en systematisk utprøving av familiekoordinator, der også virkninger for barns læring, utvikling og helse måles.» Vi støtter forslaget. Mange familier – og mange unge voksne, spesielt med bakgrunn fra fattige familier – har behov for støtte i møte med et ofte komplekst offentlig hjelpeapparat.
Områdesatsinger
Ekspertgruppen skriver: «Ekspertgruppen peker på områdesatsinger i levekårsutsatte områder som en form for målrettet ressursbruk, og vurderer at dette kan bidra til å styrke levekårene og livskvaliteten til barn i fattige familier. Det anbefales å sette i gang flere områdesatsinger, samtidig som det gjennomføres flere evalueringer av virkninger for barn og unge.»
De siste årene har vi sett en utvikling der de største levekårsutfordringene har hopet seg opp i enkelte byområder og kommuner, og at andelen barnefamilier med lavinntekt er større her enn i resten av landet. I enkelte områder er det store sosiale utfordringer som særlig berører barn og unge. Andelen av unge som sliter med psykiske utfordringer her er høy, og mange verken trives eller fungerer godt på skolen.
Når mange barn og unge sliter, kreves det ekstra innsats av skolene. Samtidig er skole- og læringsmiljøet krevende ved noen skoler. By- og levekårsutvalgets undersøkelser i forbindelse med NOU 2020:16 dokumenterer at skoletilbudet i utsatte områder har lavere kvalitet enn andre steder. Det kan ha en negativ effekt på barns livskvalitet og læring. Analyser bestilt av utvalget tyder på at en større andel av ressursene ved skolene går til andre formål enn ordinær undervisning sammenliknet med andre områder i byene, sammensetningen av voksenpersonellet er annerledes og andelen lærere med godkjent lærerutdanning er lavere.
Det burde vært motsatt. Skolene i levekårsutsatte områder burde være blant de beste vi har, for å gi barna det løftet de trenger. I stedet trenger vi et løft for skolene i levekårsutsatte områder så barna skal få et tilbud som er likeverdig med hva andre får.
For å gi alle barn et likeverdig tilbud må skolene i levekårsutsatte områder styrkes. Overføringene til kommuner med særlige levekårsutfordringer må økes. Midlene må øremerkes styrking av skoler, barnehager og andre tjenester for barn og unge i levekårsutsatte områder. Det bør også etableres en ordning med egne miljøarbeidere på skoler, spesielt i levekårsusatte områder, som følger opp de praktiske utfordringene til barn fra familier som sliter.
Ivaretakelse av barn og unges behov i arbeids- og velferdsforvaltningen
Vi støtter ekspertgruppens forslag om etableringen av en ny bestemmelse om barnets beste i sosialtjenesteloven. Det er generelt et sterkt behov for å styrke barneperspektivet i NAV, herunder kompetansen på barns behov og utvikling.
I tillegg til bedre ivaretagelse av barn, ønsker vi å framheve behovet for bedre ivaretagelse også av ungdommer og unge voksne. Vi ønsker spesielt å trekke fram vår undersøkelse fra 2021, hvor vi snakket med elleve unge brukere av NAV. Unge brukere av NAV vil i mange tilfeller være ungdom som har vokst opp i fattige familier, og som tar med seg denne fattigdommen videre i livet. Undersøkelsen i 2021 var en oppdatering av en undersøkelse vi gjorde fem år tidligere, i 2016. Ungdommene bekreftet at det i 2021 stadig var store ulikheter mellom saksbehandlere og mellom kommuner. Svarene viser at både tilgjengelighet, informasjon og hvordan tjenestene er organisert i møte med ungdommene, virker nærmest tilfeldig. Flere forteller at de er fornøyde med og etter hvert har fått økonomisk hjelp, men at veien dit ikke har vært uten kamp. Noen er også skuffet over at de “bare” fikk hjelp til trygd, og ikke til skolegang.
Flere av de unge som bidro til rapporten har psykiske helseutfordringer, og fortalte at de ikke blir møtt godt nok på dette i NAV-systemet. De etterlyser mer kunnskap om psykisk helse hos de ansatte, og bedre tilrettelegging. I lys av de nokså høye forekomstene av psykiske helseplager hos ungdom, må det kunne forventes at NAV har god og relevant kompetanse på dette.
Rapporten levner ingen tvil om at opplevelsen med NAV er svært personavhengig. Det er saksbehandleren som forminsker eller forsterker følelsen av skam, utjevner det skjeve styrkeforholdet og påvirker den unges håp for fremtiden. Det jobbes også svært ulikt med konkrete mål og planer for den enkelte. Det er tilbakemeldinger på alt fra saksbehandlere som utarbeider planen «over hodet» på ungdommen, til dem som har veldig gode prosesser for medvirkning med realiserbare mål. Er det noe disse unge menneskene trenger, så er det håp og tro på egen fremtid – og saksbehandleren i NAV kan enten være den viktigste hjelperen, eller enda et hinder på en vanskelig vei.
Voksne for Barn mener at NAV må styrke sin kompetanse på møtet med ungdommer og unge voksne, og spesielt på utfordringer med psykiske helseplager blant unge brukere. Saksbehandleren og ungdommen må utarbeide de individuelle planene i nært samarbeid, med betydelig vekt på ungdommens medvirkning, og med det utgangspunkt at planen skal hjelpe ungdommen med å nå et ønsket og realistisk mål i tilværelsen.
Styrking av det økonomiske sikkerhetsnettet
Vi støtter ekspertgruppens forslag om at bostøtten holdes fast i et halvt år av gangen for barnefamilier, for å sikre bedre forutsigbarhet. Vi mener videre at det generelt er nødvendig å styrke det økonomiske sikkerhetsnettet for fattige familier. Spesielt sosialhjelpssatsene, bohjelpssatsene og satsene for arbeidsavklaringspenger (AAP) bør økes for alle med forsørgeransvar, så noen av de aller mest utsatte blir ivaretatt bedre.
Et av de viktigste tiltakene for å unngå at folk lever i vedvarende lavinntekt, er deltagelse i arbeidslivet. Arbeidslinja er et vesentlig grunnlag for velferdsstaten. Vi mener likevel at det er på tide å diskutere innretningen og omfanget. Når vi og andre foreslår å øke støtteordninger, hører vi raskt motargumentene om at det vil svekke foreldrenes motivasjon til å komme ut i arbeid, og at det ikke vil «lønne seg» å jobbe lenger hvis de sosiale stønadene blir for gode. Det er viktig å være varsomme med fordommer om at en del mennesker gjerne vil leve et passivt liv som økonomiske mottakere.
Vel så viktig er det at barn ikke må straffes for at foreldrene sliter med helseproblemer eller utfordringer med å finne sin plass i arbeidsmarkedet. Når en oppvekst i fattigdom reduserer barnas langsiktige forutsetninger for å etablere seg i samfunnet, er dette en tilnærming som også skader samfunnet. Å leve i fattigdom, og å hjelpeløst se barna leve i fattigdom, styrker heller ikke foreldrene – tvert om vil det ofte være nedbrytende, og føre til både stress, angst og skam. Satsene som familier får å leve på, må derfor økes til et nivå som gjør det mulig for familier å opprettholde et noenlunde normalt liv.
Det er positivt at regjeringen har fjernet karensåret i AAP-ordningen (Arbeidsavklaringspenger). Det er imidlertid også behov for en større gjennomgang av AAP-ordningen. Det kan ikke være slik at personer som reelt sett mangler arbeidsevne grunnet alvorlige helseproblemer, blir stående unødig lenge i en belastende arbeidsavklaringsprosess. Det er behov både for en bedre strukturert avklaringsprosess og for økt kompetanse hos NAV-ansatte.
Voksne for Barn mener at satsene for sosialhjelp må økes; at bostøtten til lavinntektsfamilier må økes, blant annet for å unngå ustabile boforhold på grunn av økte leiekostnader, med mange oppbrudd for barn og unge og økt risiko for utenforskap; at boforholdene for barnefamilier som bor i kommunale boliger må bedres; at satsene for AAP må økes; og at familier med enslige forsørgere må sikres like gode rammer som familier med flere forsørgere.
Vi takker for anledningen til å gi våre innspill, og ser fram til regjeringens videre arbeid med ekspertgruppens forslag.
Med vennlig hilsen
Signe Horn
generalsekretær
