Bruk av fysisk inngripen for å avverge skade

Det er behov for en klar skranke mot overdreven bruk av fysisk makt, og eleven må ha rett på oppfølging i etterkant.

Innspill til Prop. 62 L (2023-2024): Endringer i opplæringslova og privatskolelova (kompetansekrav, faglig ansvar og bruk av fysisk inngripen for å avverge skade m.m.).

Innledende merknader

Voksne for Barn er en ideell bruker- og medlemsorganisasjon som jobber for at alle barn og unge skal ha en god psykisk helse og en god og trygg oppvekst. Vi jobber for å bedre barns psykiske helse og oppvekstsvilkår blant annet gjennom våre skoleprogrammer for psykisk helse og livsmestring, gjennom tiltak for barn som pårørende og for barn i barnevernet, og gjennom arbeid rettet mot foreldre og andre omsorgspersoner som arbeider med og for barn. Vi bidrar til at barn og unges stemme blir hørt, blant annet gjennom våre tiltak Ungt nettverk og Ungdomspanelet.

Innledningsvis ønsker vi å framheve to punkter:

1. Vi oppfatter det som svært viktig at man i § 13-4 velger en ordlyd som etablerer en klarest mulig skranke mot overdreven bruk av fysisk makt, enten ved at man beholder den tidligere foreslåtte formuleringen, eller ved at man slår tidligere og ny formulering sammen, eksempelvis slik: «Dei fysiske inngrepa skal stå i eit rimeleg forhold til alvoret i handlingen i annet ledd, og vere så få, kortvarige og skånsame som mogleg.»

2. For noen elever vil det å bli utsatt for fysisk inngripen ha alvorlige psykososiale konsekvenser, blant annet avhengig av situasjonens alvor og tidligere erfaringer. Vi mener det må etableres en bestemmelse i loven som sikrer at alle elever som har blitt utsatt for fysisk inngripen, blir ivaretatt i etterkant, eksempelvis slik: «Når en elev har blitt utsatt for en fysisk inngripen etter § 13-4, skal elevens psykososiale oppfølgingsbehov kartlegges av skolehelsetjenesten i samråd med skoleledelsen, kontaktlærer, foreldre/foresatte og eleven selv, med mindre dette åpenbart er unødvendig. Ved behov skal det utarbeides en individuell oppfølgingsplan.»

Vi vil begrense våre merknader til kapittelet om lovregulering av bruk av fysisk makt for å avverge skade. Voksne for Barn støtter generelt behovet for en lovregulering. Det er viktig at det tydeliggjøres at skoleansatte har rett til å gripe inn i visse situasjoner, spesielt for å beskytte elever de har et ansvar for. Vel så viktig er det å tydeliggjøre begrensningene for slik maktbruk, for å ivareta barn som blir, eller risikerer å bli, håndtert med fysisk makt.

Samtidig som det er behov for en lovregulering, er det ikke slik at utøvelse av fysisk makt kan være mer enn en siste utvei i ekstreme situasjoner. Det er selvsagt heller ikke slik at skoleansatte generelt er trent i bruk av fysisk makt, eller at alle skoleansatte er i en posisjon til å benytte fysisk makt. Tvert om vil fysiske konfrontasjoner i en del tilfeller bidra til å eskalere en situasjon unødig, eventuelt også utsette den skoleansatte for fare. En regulering av skoleansattes adgang til bruk av fysisk makt er dermed langt fra å være en generell løsning på problemet. Det vesentligste må være forebygging, samt planer for krisehåndtering som ikke har den skoleansattes fysiske evne til å gripe inn som en vesentlig komponent.

Vi istemmer her Utdanningsforbundet framheving av at det at skoleansatte får anledning til å gripe inn fysisk for å avverge skade, ikke må skape en forventning om at skoleansatte skal gripe inn fysisk. Det er en risiko for at ansvaret for å håndtere slike situasjoner i for stor grad lempes over på skoleansatte som mangler forutsetninger for å håndtere dette.

Fravær av medvirkning

I likhet med flere andre organisasjoner ønsker vi å etterlyse en tydelig involvering fra barn og unge i prosessen med nye lovbestemmelser. Når det man ønsker å lovregulere handler om noe så alvorlig som hjemler for bruk av fysisk makt mot barn og unge, mener vi at det må forutsettes at barn og unge gis god anledning til å medvirke ved utformingen av de konkrete hjemlene. At regjeringen ikke har prioritert å innhente elevers stemmer i en sak som dette, er svært uheldig.

§13-3 Forebygging

Vi støtter selvsagt forslaget til ny §13-3 om at skoleeier skal drive «eit kontinuerleg og systematisk arbeid for at det ikkje skal oppstå situasjonar der tilsette må gripe inn fysisk mot elevar». Vi vil etterlyse en spesifisering av at elever skal delta i dette arbeidet. Samtidig er vi bekymret for at dette blir en bestemmelse som i praksis vil ha svært ujevn gjennomføring fra kommune til kommune og skole til skole.

Vi ønsker å løfte behovet for at skoleansatte får trening i konflikthåndtering og gode handlemåter i pressede situasjoner, og istemmer forslaget fra Elevorganisasjonen om behovet for en veileder og annet opplæringsmateriale/kurs for skoleansatte.

§ 13-4 Fysisk inngripen

Vi er enige med Redd Barna i at forslaget til ny § 13-4 ikke er presist nok. Formuleringen om at de ansattes «fysiske inngripen ikke kan gå lenger enn nødvendig, og at det skal stå i et rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas» framstår som en noe innviklet språkbruk. Vi er bekymret for at formuleringen vil skape usikkerhet rundt forståelsen hos den enkelte skoleansatte. Både hva som er «nødvendig» og hva det konkret vil bety at handlingen står i «et rimelig forhold» til «interessene», kan oppleves uklare, selv om dette er formuleringer som er benyttet i annet lovverk.

Vi støtter derfor langt på vei Redd Barnas anbefaling om at komiteen heller går inn for den opprinnelig foreslåtte lovteksten fra 2023, nemlig: «Dei fysiske inngrepa må vere eigna til å hindre eller avgrense skaden, og dei skal vere så få, kortvarige og skånsame som mogleg.» Vi anser det som særlig viktig at det etableres en så klar formaning som mulig om å begrense omfanget av inngripen, her gjennom formuleringen «så få, kortvarige og skånsame som mogleg». Vi oppfatter det som uheldig at denne tydelige ordbruken ikke er beholdt i regjeringens forslag.

Vi har samtidig forståelse for at regjeringen ønsker å bake en forholdsmessighetsvurdering inn i bestemmelsen. I stedet for å forkaste den gamle formuleringen, bør det derimot vurderes å slå formuleringene sammen, alternativt å finne en annen formulering som både etablerer forholdsmessighetsvurderingen og en klarest mulig skranke mot overdreven maktbruk. Vi ser ingenting i veien for å slå formuleringene sammen, eksempelvis slik: «Dei fysiske inngrepa skal stå i eit rimeleg forhold til alvoret i handlingen i annet ledd, og vere så få, kortvarige og skånsame som mogleg.»

I § 13-4 stadfestes det at det også kan gripes inn for å hindre skade på «eigedom». Gitt den alvorlige skaden som fysisk inngripen kan gjøre på eleven, må terskelen for å gripe inn overfor ødeleggelse av eiendom være særlig høy. Samtidig som det selvsagt ikke kan være akseptabelt at en elev eksempelvis ødelegger en annen elevs iPad eller en TV-skjerm, må en eventuell fysisk inngripen være tydelig avgrenset til å hindre skaden, og den fysiske maktbruken må normalt være svært moderat. Det er naturlig å tolke den foreslåtte formuleringen om forholdsmessighet – nemlig at inngripen må «stå i et rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas» – som at man skal være mer varsom med fysisk inngripen hvis man eksempelvis skal beskytte en iPad enn hvis man skal beskytte en elev. Vi er likevel bekymret for at dette i sum blir noe uklart, og at terskelen for fysisk inngripen kan bli for lav i tilfeller hvor det handler om å beskytte eiendom.

Behov for en bestemmelse om oppfølging

Vi ønsker videre å framheve behovet for systematisk oppfølging av barn som har blitt utsatt for fysisk maktbruk.

Det er viktig å ha med seg at en del hendelser med barn som på ulikt vis utagerer i en skolesituasjon, vil ha sin bakgrunn i at de sliter med andre forhold i livet. Det kan dreie seg om alt fra mobbing til fysisk vold i hjemmet eller ulike nivåer av psykiske vansker. Selv om det i det konkrete tilfellet kan være helt nødvendig for den skoleansatte å gripe inn, primært for å beskytte andre elever, kan maktbruken påføre eleven alvorlig psykisk skade, i tillegg til eventuell fysisk skade. Avhengig av alvoret kan det være snakk om en ekstrem situasjon i et klasserom av en type som vil ha en rekke følgekonsekvenser, også med tanke på stigmatisering og utenforskap. 

Vi savner derfor en bestemmelse om at en elev som har blitt utsatt for fysisk inngripen, skal ha krav på oppfølging i etterkant av en slik hendelse. Vi foreslår som bestemmelse: «Når en elev har blitt utsatt for en fysisk inngripen etter § 13-4, skal elevens psykososiale oppfølgingsbehov kartlegges av skolehelsetjenesten i samråd med skoleledelsen, kontaktlærer, foreldre/foresatte og eleven selv, med mindre dette åpenbart er unødvendig. Ved behov skal det utarbeides en individuell oppfølgingsplan.»

Med vennlig hilsen, 

Signe Horn
generalsekretær