Rapport
Forord
Fattigdom går i arv. Dårlige levekår påvirker barns mulighet til læring, og mange barn utvikler psykiske helseplager. Økonomisk utsatte barn dropper oftere ut av skolen noe som igjen er en risikofaktor for arbeidsledighet og uførhet, og den negative spiralen fortsetter.
Barns rett til å si sin mening og bli hørt i saker som angår dem er et viktig prinsipp for Voksne for Barn. Derfor har vi snakket med dem det gjelder, de som har vokst opp med dårlige levekår, og nå står utenfor skole eller arbeid. Gjennom dybdeintervjuer og en kvantitativ undersøkelse har de fortalt oss hvordan de har det, hvordan de havnet utenfor, og ikke minst hva som burde vært gjort annerledes og skal til for å komme seg videre. Det de forteller tegner et dystert bilde av unge mennesker som på ingen måte har fått de samme mulighetene som andre barn. Og det er vi som er voksne som har ansvaret.
Som forventet har de fortalt om manglende bursdagsinvitasjoner, russefeiring, feriereiser og fritidsaktiviteter. Men mest av alt handler det om stor ensomhet og et liv preget av psykiske helseplager. Om barn som aldri har lært å knytte nære relasjoner til andre fordi de så intenst prøver å skjule det de skammer seg aller mest over overfor jevnaldrende og voksne utenfor familien. Samtidig unngår de å vise hvordan de egentlig har det for foreldre som gjør så godt de kan, og som har mer enn nok med egne bekymringer. Det handler også om voksne som ikke spurte om hvorfor de aldri hadde med seg matpakke, og om løgnen de hadde forberedt om noen skulle finne på å spørre.
Det handler om unge på vei inn i voksenlivet som er så nedbrutte at de har mistet all tro på at det kommer til å ordne seg, men som likevel prøver, gang på gang. Som har så mange negative følelser rundt økonomi og penger at de ikke sover om natten. Som ikke har noen å snakke med, fordi ingen egentlig kan forstå hvordan de har det. Om ungdom som i dag står utenfor fordi vi som samfunn aldri har gitt dem mulighet til å være en del av fellesskapet.
Vi håper denne rapporten kan bidra til engasjement og ny forståelse for det å vokse opp i økonomisk utsatthet og konsekvensene dette får. At den kan gi viktig kunnskap til alle som jobber med barn og unge, og ikke minst politikere som har makt til å gjøre noe med situasjonen til et stadig økende antall barn som risikerer å arve levekårsutfordringer som ikke er deres.
Signe Horn, Generalsekretær i Voksne for Barn
«Det føles greit å få støtte fra nære venner, men fra andre er det ubehagelig, for de kan ikke sette seg inn i min situasjon.»
Hovedfunn
– 4 av 5 mener de hadde en dårlig oppvekst.
– Intervjuobjektene som har vokst opp med dårlig råd synes i større grad å ha holdt sine erfaringer hemmelig – til og med den dag i dag. På grunn av skam, liten tro på at noen kan forstå og for ikke å være til bry
– Mange lever under et krysspress der de unngår å dele hvordan det står til hjemme med venner og voksne tillitspersoner utenfor familien, samtidig som de ikke deler konsekvensene familiens økonomiske situasjon har for dem med egne foreldre. Dette fører til en mangel på nære relasjoner og opplevelse av ensomhet.
– Ungdom som vokser opp i en familie med normal inntekt kommer seg raskere i aktivitet igjen enn ungdommer som har vokst opp i økonomisk utsatthet. Det er de ungdommene som har vokst opp med aller dårligst råd som strever mest med å komme i aktivitet.
– Unge som vokser opp i familier med lav inntekt mangler ofte sosialt nettverk, spesielt på skolen. Dette oppleves vel så vanskelig som manglende bursdagsinvitasjoner, ferier og fritidsaktiviteter
– Deltakelse på fritidsaktiviteter er ikke lavere hos denne gruppen enn hos ungdommer som opplever utenforskap av andre årsaker.
– Under halvparten oppgir at de har hatt en oppvekst preget av normalitet
– Mange har så negative følelser rundt penger og økonomi at dette går ut over den psykiske helsen deres i overgangen til voksenlivet .
Hva opplever du som årsaken til utenforskapet?
At jeg følte meg annerledes
56%
Foreldre med lavinntekt 30%
Foreldre med normalinntektPsykisk uhelse
32%
Foreldre med lavinntekt 23%
Foreldre med normalinntektOm utenforskap hos barn og unge fra lavinntekstfamilier
Når man tar for seg utenforskap hos barn og unge kommer man ikke utenom fattigdom. Årsakene til et utenforskap er mange og komplekse, men hele 1 av 3 av ungdommene vi har snakket med som står utenfor jobb eller studier har vokst opp i en lavinntektsfamilie. Når det hevdes at levekårsutfordringer går i arv er det altså disse ungdommene det refereres til.
Denne rapporten er en oppfølger til «Det må jo ha vært min egen skyld» – om utenforskap hos barn og unge, som tok for seg unge i et objektivt utenforskap og psykisk helse. For å få et fullstendig bilde av situasjonen til disse ungdommene bør disse to rapportene sees i sammenheng. Samtidig ser vi et utfordringsbilde hos ungdommene som har vokst opp i en lavinntektsfamilie skiller seg ut fra de andre ungdommene i utenforskap. De har det vanskeligere på flere områder, og det er også disse ungdommene som i størst grad sliter med å finne tilbake til fellesskapet.
Ser vi på utenforskap generelt er det tydelig at ungdommene strever med skam, sosiale vansker og psykisk uhelse. Dette gjelder også ungdommene som har vokst opp i lavinntekt. Samtidig har disse ungdommene har også en tilleggsbyrde med levekårsutfordringer de selv ikke rår over. For å forhindre at flere av disse ungdommene havner i utenforskap i fremtiden må vi derfor også gjøre noe med de strukturelle samfunnsutfordringene
Antallet øker
Fram til midten av 1990-tallet var det lite forskning om fattigdom i Norge. Begrepet fattigdom var på den tiden nesten totalt fraværende i politisk diskurson og forskning, og få samfunnsforskere stilte spørsmål ved om det fantes fattigdom i det norske samfunnet. Den offentlige samtalen rundt relativ fattigdom slik vi kjenner det i dag har i hovedsak foregått på denne siden av 2000-tallet. De siste årene har særlig barn som vokser opp i familier med økonomiske utfordringer fått stor oppmerksomhet.
De siste ti–femten årene har andelen fattige voksne holdt seg forholdsvis stabil, mens andelen barn som vokser opp med levekårsutfordringer har økt. Etter en periode med relativt stabil andel på 7–8 prosent i 2008 til 2011, har det vært en jevn årlig økning. I 2015 passerte vi 10 prosent, og i 2016 var det for første gang over 100 000 barn i vedvarende lavinntekt i Norge. De siste tallene viser at i 2019 var antallet på hele 115 000 barn, tilsvarende 11,7.1 Det er 4000 flere barn enn året før.
Ser vi helt tilbake til 2006, har antall barn i befolkningen økt med 2,7 prosent, mens antall barn i lavinntektsgruppen har økt med 70,8 prosent.
Helt siden 2013 har barn med innvandrerbakgrunn vært i flertall blant barn i lavinntektsgruppen, og økningen i den totale andelen barn med lavinntekt de siste årene skyldes i hovedsak en økning blant dem med innvandrerbakgrunn. I arbeidet med denne rapporten har vi sett at utfordringsbildet og konsekvensene i all hovedsak er de samme uavhengig av foreldrenes opprinnelsesland, derfor er ikke dette noe som vektlegges videre i denne rapporten.
Avhengig av hvor du bor
Utenforskapet til samtlige ungdommer i denne rapporten kunne vært unngått. Selv om vi vet mye om risikofaktorene for at en ungdom skal falle utenfor, er det sjeldent vi klarer å forhindre at det skjer.
Det forebyggende arbeidet varierer mellom kommunene, og de fleste steder er dette for lite prioritert. Per i dag finnes det ingen helhetlige hjelpetilbud for barn og unge som står i et utenforskap. Hjelpetilbudet er silopreget, og det ungdommene i denne rapporten opplever som en hovedutfordring, nemlig relasjonell og sosial kompetanse, er det ingen tjenester som er spesialisert på. Dette gikk vi grundigere inn i i forrige rapport.
Det å vokse opp i en lavinntektsfamilie øker risikoen for å selv havne i et utenforskap. En del støtteordninger er universelle, men også her ser vi at det er store variasjoner mellom kommunene. I spesielt levekårsutsatte områder er trykket på skoler og andre tjenester for barn og unge også høyere, slik at muligheten til å få hjelp er mindre enn i områder der levekårsutfordringene ikke er like dominerende.
Voksne for Barn har gjennom arbeidet med denne rapporten sett et stort behov for at det blir jobbet mer overordnet nasjonalt for å sikre at alle innbyggere får et likeverdig tilbud, uavhengig av bosted.
«Hvis jeg bruker penger så hører jeg alltid en stemme som sier at «du gjør feil, du bruker penger feil».»
Årsaker og ansvar
På det jevne er det ingen store forskjeller på hva ungdommene som har vokst opp i en familie med lavinntekt opplever som årsakene til sitt eget utenforskap fra andre ungdommer som står utenfor. Allikevel skiller denne gruppen seg ut på noen områder.
Over halvparten av ungdommene mener at de selv har det største ansvaret for at de har havnet i et utenforskap, dette gjelder både dem som har vokst opp med normalinntekt og med lavinntekt.
Selv om bare 1/10 oppgir fattigdom som en årsak til sitt utenforskap, oppgir samtidig 1/3 at de har vokst opp med dårlig økonomi. Trolig opplever mange konsekvensene av det å vokse opp i en lavinntektsfamilie som grunnen til at de har havnet utenfor, ikke selve mangelen på penger.
Det ser ut til at hjemmesituasjonen til ungdommer som har vokst opp i lavinntekt er mer ustabil enn hos andre grupper. Dette kommer vi tilbake til senere i rapporten.
«Jeg husker at jeg var redd for at vi ikke skulle ha mat i kjøleskapet da jeg var mindre. Mamma sier ikke så mye, men jeg merker det.»
Skjult eller åpent
Unge i utenforskap som vokser opp i økonomisk utsatthet ser ut til å bære en dobbelt byrde ved at de både forsøker å skjule familiens situasjon overfor omverdenen, og konsekvensene dette får overfor foreldrene sine.
Unge som har vokst opp med lavinntekt prøver oftere å holde utenforskapet sitt skjult for foreldre og andre tillitspersoner, enn hva andre unge som står i utenforskap gjør. På mange måter kan det se ut til at andre årsaker til utenforskap er lettere å snakke om, og i noen tilfeller vanskeligere å skjule, enn hva familiens økonomiske situasjon, og konsekvensene av den er. Senere i rapporten vil vi se at ungdom som er vokst opp med vedvarende lavinntekt også kjenner på skam i større grad enn andre unge som står i utenforskap. Dette er sannsynligvis også en medvirkende årsak til at de i større grad holder situasjonen sin skjult.
Av ungdommene som er intervjuet forteller de aller fleste at de unngår å være med på aktiviteter som koster penger sammen med jevnaldrende, men få er åpne om årsaken. Samtidig unngår de å fortelle foreldre at de faller utenfor fellesskapet av økonomiske årsaker. Enten for å ikke gi foreldrene dårlig samvittighet, eller fordi de ikke har tro på at det vil løse noe.
Flere av respondentene forteller at de ikke aktivt har forsøkt å skjule situasjonen sin overfor voksne utenfor familien, men at det ikke har vært noen som har tatt det opp med dem, selv om det i mange tilfeller har vært åpenbart at familiens økonomiske situasjon har vært utfordrende. Flere reflekterer rundt dette, og lurer på hvorfor ingen sa noe.
«Jeg var vel rundt 13 år da jeg skjønte at vi hadde dårlig råd, fordi de måtte fjerne brød fra handlekurven, og jeg måtte få broren min til å komme med matpakke dagen etter. Han bodde hos farmor og farfar.»
Skole
Skolen er en stor del av barn og unges liv. Det kan være en arena for inkludering, men også starten på et livslangt utenforskap. Svært mange av ungdommene forteller om en skole som sviktet da det gjaldt, men i noen tilfeller har også en lærer vært den ene som gjorde hele forskjellen.
Skolen omtales ofte som den viktigste arenaen å mestre og for å hindre fremtidig utenforskap. Den er både en av de viktigste institusjonene som bidrar til at barn og unge skal klare seg godt videre i livet, og et viktig sted for å skape fellesskap og tilhørighet her og nå. I spørreundersøkelsen dominerer skolen og etter skoletid listen over arenaer som har vært vanskelig for ungdommene. Også i dybdeintervjuene kommer de stadig tilbake til å snakke om skolen. For å holde en tidslinje for seg selv når de prater, men også fordi skolen er et sted man møter andre barn som påpeker eller synliggjør at man er utenfor eller annerledes.
Noen opplever også at det er tungt å møte voksne på skolen og at man blir utenfor som følge av hvordan voksne har behandlet en.
Flere av intervjuobjektene forteller om lærevansker og har fått spesialundervisning eller de har hatt behov for tilpasninger på skolen. Dette har synliggjort annerledesheten ytterligere, og det oppleves som om det har skapt en barriere og et hinder mellom individet og de andre barna.
En person med synsnedsettelse opplevde å ikke få innvilget mattebok grunnet skolens økonomi og måtte derfor tas ut av klasserommet for å få matteboken lest høyt av assistent. Dette hindrer sosialisering og skaper barrierer mellom den funksjonsnedsatte og funksjonsfriske. Dette støttes av nyere forskning på spesialundervisning, som setter spørsmålstegn ved måten spesialundervisningen brukes og organiseres på og hevder at spesialundervisning bidrar til segregering av elever.
Flere av ungdommene kjenner på press knyttet til karakterer. For noen er dette en kompensasjon for andre arenaer de ikke klarer å levere på, men for noen er det også et press hjemmefra om å prestere. Flere av intervjuobjektene i vår undersøkelse har etter hvert sluttet på skolen.
Har forsøkt å skjule utenforskapet for foreldre
63%
Vokst opp med lavinntekt 41%
Vokst opp med normalinntektFamilie og oppvekst
Ungdommene som står i et utenforskap har oftere vokst opp med negative situasjoner i familien. For dem som har vokst opp med lavinntekt er situasjonen mer alvorlig enn for dem som vokste opp med normalinntekt.
Unge i utenforskap som har vokst opp med lav inntekt i familien ser ut til å ha mer turbulente forhold på hjemmebane enn hva andre ungdom i utenforskap har. Under halvparten oppgir at de har hatt en oppvekst preget av normalitet.
Noen av deltakerne har tidlig måttet bli voksne og har tatt mer ansvar hjemme. Flere forteller om ansvar for søsken, også for at de ikke skal mase på foreldre om ting som koster penger. Fra hva intervjuobjektene forteller kan det se ut til at ungdom med yngre søsken, som gjerne har tatt mye av dette ansvaret, har et mer anstrengt forhold til foreldrene også i tidlig voksenalder enn hva yngre søsken har.
I forrige delrapport så vi at andelen som oppgir å ha vært utsatt for omsorgssvikt er langt høyere blant ungdom som står i et objektivt utenforskap (14 prosent), enn hva som har vært definert innen forskning på feltet (8 prosent). Ser vi på gruppen unge i utenforskap som var vokst opp med dårlig råd, øker tallet til hele 17 prosent.
Samtidig ser det ut til at foreldrene til ungdommene som har vokst opp med lavinntekt i større grad er klar over den vanskelige situasjonen ungdommene står i, og tar mer initiativ til å snakke om det, enn hva foreldrene til unge i utenforskap med andre utfordringer gjør. Over halvparten av foreldrene med dårlig økonomi har også forsøkt å lette situasjonen til barna sine.
Mangler sosialt nettverk på skolen
64%
Vokst opp med lavinntekt 51%
Vokst opp med normalinntektUtsatt for mobbing
57%
Vokst opp med lavinntekt 33%
Vokst opp med normalinntektSkole
Skolen dominerer som den arenaen der ungdom som har vokst opp med lavinntekt i størst grad kjenner seg utenfor. 1/3 oppgir at de føler seg sviktet av en lærer eller andre ansatte på skolen.
Også for barn av foreldre med lavinntekt er det å stå utenfor det sosiale fellesskapet hovedutfordringen, og det ser ut til at mange av disse strever mer i slike situasjoner enn de som havner i utenforskap av andre årsaker. 60 prosent av denne gruppen mangler et sosialt nettverk på skolen, i motsetning til 47 prosent av dem som har vokst opp med normalinntekt. Det ser ut til at dette oppleves vel så krevende som bursdager, russefeiring, ferier og andre ritualer med en økonomisk slagside, som gjerne forbindes med det å vokse opp i økonomisk utsatthet.
Flere forteller om et krysspress mellom hjem og skole. Hjemme unngår de å fortelle om utstyr de trenger til skolen eller materielle ønsker de har for å lettere bli inkludert blant jevnaldrende fordi de vet at familien ikke har råd, og ikke ønsker å bekymre foreldrene. Overfor klassekamerater og lærere brukes mye energi på komme opp med dekkhistorier til hvorfor de mangler utstyr, matpakke eller ikke har det samme som de andre. Mange forteller at de kjenner seg slitne av å opprettholde disse fasadene, at de aldri helt kan være seg selv og at det går utover relasjonene til andre.
Ungdommene som har vokst opp i økonomisk utsatthet forteller at de selv ble klar over at familien hadde dårlig råd siste del av barneskolen. Både fordi de ble mer observante på forskjellene mellom seg selv og andre, og fordi det økte med aktiviteter som koster penger, både på skolen og på fritiden.
Mange av de yngste ungdommene forteller at skolen i mindre grad har lagt opp til kostbare aktiviteter og turer enn hva de eldre forteller, så det ser ut til at bevisstgjøringen rundt dette i de senere årene har hatt effekt. Samtidig opplever mange at selv om de kan delta på turer og andre aktiviteter, så har de ikke utstyret som kreves, eller utstyret de har er så utdatert at det oppleves som flaut. Dette forsterker følelsen av å ikke være som de andre.
Flere av intervjuobjektene forteller om perioder der det var vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet, både på grunn av mangel på mat og fordi de hadde bekymringer over det som foregikk hjemme. Flere har begynt å jobbe tidlig, både for å bidra til familieøkonomien eller for å kunne kjøpe ting de selv ønsket seg. Også dette opplever flere at har gått ut over skolearbeidet. Flere ønsker seg minst ett gratis måltid i løpet av skoledagen fordi det ikke alltid har vært nok mat hjemme, eller fordi det er knyttet mye sosialt press til å ha med eller å kunne kjøpe de riktige tingene til lunsj.
Få knytter det at de har sluttet på skolen direkte til det at familien har hatt dårlig økonomi. For de fleste henger utenforskapet sammen med sosiale utfordringer og psykiske helseutfordringer, som hos de fleste andre unge som står i utenforskap. Fordi ungdommene som har vokst opp i lavinntekt scorer høyere på de fleste negative aspekter er det grunn til å tro at fattigdom i mange tilfeller er en katalysator for mange av de faktorene som ender i et utenforskap.
«Jeg kunne finne på å si at jeg ikke hadde lyst til å være med på ting, når den egentlige grunnen var at jeg ikke hadde penger.»
Vennskap, fritid og sosiale utfordringer
Å vokse opp i en lavinntektsfamilie handler ikke bare om at du kan ikke kan delta på det samme som andre fordi du ikke har råd, men om en lang rekke tilleggsutfordringer som gjør det vanskelig å ha nære relasjoner til andre mennesker.
I forrige rapport så vi at et utenforskap i stor grad handler om sosiale utfordringer. Det kan se ut til at barn og unge som vokser opp i økonomisk utsatthet strever noe mer på dette området enn andre i utenforskap. De er mer ensomme, utsettes oftere for mobbing og mangler oftere et sosialt nettverk på skolen.
Ensomhet
Ensomhet er utbredt blant unge som står i utenforskap. Ungdommene som har vokst opp i lavinntektsfamilier er noe oftere ensomme (9/10) enn dem som har vokst opp med normalinntekt (8/10). Den største forskjellen finner vi om vi ser på graden av ensomhet. 6 av 10 som vokser opp med normalinntekt kjenner i stor grad på ensomhet. Ser vi på dem som har vokst opp med lavinntekt øker antallet til 8 av 10. De som har vokst opp i økonomisk utsatthet føler sterkere på ensomhet enn andre unge i utenforskap.
Til sammenlikning viser Ungdatarapporten for 2020 at hele 95 prosent av ungdommene i Norge sjelden føler seg ensomme. Så mange som 9 av 10 har en fortrolig venn som de kan stole på og snakke med om alt mulig.
De av intervjuobjektene som har et sosialt nettverk forteller at de allikevel kan føle seg ensomme, hovedsakelig fordi de ikke er åpne om situasjonen sin og at det derfor blir en slags distanse mellom dem og andre. Flere ser ut til å åpne opp i takt med at de blir eldre, men opplever likevel at det er ubehagelig og for privat å snakke om i særlig grad, og at det er vanskelig for andre å forstå hvordan de har det.
Fritidsaktiviteter
Antallet som deltar på fritidsaktiviteter blant unge i utenforskap er lav,
men forskjellen på manglende deltakelse blant dem som har vokst opp
i en lavinntektsfamilie (38 %) og de som har vokst opp med normalinntekt (36 %) er minimal. Det kan se ut til at de sosiale årsakene til manglende deltakelse i stor grad er gjeldende også for barn som har vokst
opp i lavinntektsfamilier.
Et fåtall av intervjuobjektene oppgir at de har måttet slutte på fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har råd. Noen foreldre prøver å finne alternativer som ikke koster noe eller man finner pengene på bekostning av annet. Langt flere forteller at andre faktorer rundt lavinntekt gjøre ting vanskelig. Et intervjuobjekt måtte slutte på en fritidsaktivitet fordi foreldrene ikke hadde råd til å kjøre, en annen forteller at moren jobbet så mye at hun ikke hadde tid.
Flere forteller at de har hatt mulighet til å delta på de aktivitetene de vil, men har sluttet fordi de mangler utstyr, eller fordi utstyret de har er så utdatert at det oppleves som sosialt stigmatiserende. Noen har sluttet på grunn av negative kommentarer fra jevnaldrende, andre fordi de ikke ønsker å bekymre foreldrene ved å be om utstyret de trenger.
Av tallene kan vi se at ledere for fritidsaktiviteter i liten grad oppleves som tillitspersoner av ungdom i utenforskap, og det ser ut til at voksne i denne rollen i liten grad har kompetanse på å fange opp og videre oppfølging av unge som havner utenfor. Siden unge som vokser opp i lavinntekt forsøker å skjule situasjonen sin i så stor grad krever det mye av den voksne. Det ser allikevel ut til at en fritidsleder har lettere for å sette inn tiltak mot utenforskap på bakgrunn av økonomiske årsaker enn av sosiale.
Har du selv tatt innitiativ til å snakke med en trener/leder for fritidsaktivitet om at du føler deg utenfor?
12%
Vokst opp med lavinntekt 42%
Vokst opp med normalinntektOvergangen til voksenlivet
Å vokse opp i en familie med økonomiske utfordringer gir også konsekvenser for overgangen til voksenlivet. Mange forteller om et anstrengt forhold til penger og opplevelsen av å være annerledes følger ungdommene inn i voksenlivet.
Ungdommer som har vokst opp i en familie med normal inntekt kommer seg oftere ut av utenforskapet igjen, enn av ungdommene som har vokst opp i økonomisk utsatthet. Vi ser også at ungdommene som har vokst opp med foreldre med normal inntekt er aktive på flere områder enn ungdommene som har vokst opp med lavinntekt ved at de gjerne studerer og jobber samtidig.
Det er de ungdommene som har vokst opp med aller dårligst råd som strever mest med å komme i aktivitet igjen, kun 6 prosent er i jobb eller utdanning i dag. For ungdom fra familier som ligger i grenseland er det liten forskjell opp mot ungdommene som har vokst opp med normal økonomi.
De som ikke er i aktivitet oppgir oftest psykiske helseplager som grunnen til dette.
Flere intervjuobjekter forteller om et behov for å kompensere for det de ikke hadde da de vokste opp. Noen har i forbindelse med dette pådratt seg stor kredittgjeld etter at de selv har blitt 18.
Å være ung fattig
Flere beskriver at det å ha dårlig råd også etter å ha flyttet hjemmefra går ut over motivasjonen. Mange trekker frem at stress, bekymring og usikkerhet rundt egen økonomisk situasjon tar så stor plass at de har lite energi igjen til å tenke på fremtiden.
Mange lurer på om oppveksten deres har gjort at de har flere negative følelser rundt det å ha lite penger enn andre unge voksne, og at det derfor i større grad går ut over livskvalitet og psykisk helse. Flere forteller at de ikke er åpne med jevnaldrende om situasjonen sin, fordi de mener at de ikke kan forstå, selv om også de i perioder kan ha dårlig råd.
En informant forteller at hen i dag har verge som hjelper hen med å disponere pengene sine. Dette beskrives som svært ukomfortabelt, men samtidig at det er en god hjelp.
Venner og fritid
Flere ytrer ønske om å være mer aktive på fritiden men har ikke råd til dette selv og får ikke lengre støtte til fritidsaktiviteter etter at de har fylt 18 år. Mange har slitt med sosiale relasjoner og det å etablere nettverk, men for noen går dette bedre i takt med at de blir eldre. Samtidig opplever de at de ikke kan være med på mye av det sosiale fordi de ikke har penger til det.
Selv om mange er mer åpne om situasjonen sin nå når de er eldre oppleves det lite lystbetont å være med ut å spise om man ikke kan kjøpe noe, eller bare kan unne seg noe å drikke. Flere forteller også om lite forståelse rundt det å ikke kunne få hjelp hjemmefra dersom de har lite penger.
Mange føler seg ensomme fordi de i så liten grad kan delta på det de rundt dem kan, og at dette går ut over livskvaliteten.
«Jeg har så mange dårlige følelser rundt feil pengevalg at jeg må gå på medisiner for å regulere det»
Psykisk helse
Ungdom som havner i utenforskap oppgir selv å ha psykisk-helse-utfordringer i langt større grad enn resten av befolkningen. For dem som har vokst opp i økonomisk utsatthet er tallene svært bekymringsfulle.
Fattigdom går i arv, og etter hva ungdommene selv forteller har det en klar sammenheng med psykisk uhelse.
Tallene gir oss informasjon om hva som påvirker livskvaliteten og den psykiske helsen til ungdommene negativt. Blant ungdommene som har vokst opp i en lavinntektsfamilie ser vi blant annet at mange er svært ensomme, føler på skam i stor grad og mangler motivasjon og glede. Vi ser også at de er mindre fornøyde med livet enn andre ungdommer, og at de i mindre grad er optimistiske når det gjelder fremtiden.
Selv om unge som har vokst opp i en lavinntektsfamilie kommer dårligere ut på de fleste områder enn andre unge i utenforskap er det særlig noen områder som peker seg ut:
> Barn og unge som vokser opp i økonomisk utsatthet føler på så stor skam over situasjonen sin at de i liten grad har mulighet til å knytte nære relasjoner til andre, hverken med jevnaldrende, familie eller andre voksne tillitspersoner. De forteller selv at de må opprettholde ulike fasader overfor menneskene rundt seg, og at de aldri helt kan slappe av og være seg selv. Dette fører til ensomhet som igjen går utover livskvaliteten samtidig som de går glipp av grunnleggende ferdigheter andre ungdommer får gjennom omgang, med andre mennesker. Enkeltstående inkluderingstiltak vil dermed ha liten effekt, og kan i verste fall forsterke ensomhetsfølelsen.
> Stress og psykisk uhelse knyttet til trang økonomi er ikke forbeholdt barn og unge. Det er rimelig å anta at foreldrene til denne gruppen også har mange av de samme utfordringene. Dette gir en tilleggsbelastning unge i utenforskap med mer ressurssterke foreldre ikke har.
Har du opplevd lengre perioder med ensomhet?
87%
Vokst opp med lavinntekt 78%
Vokst opp med normalinntektHvem og hva hjelper
Et utenforskap er komplekst, det er også arbeidet med å forhindre at det oppstår, eller å hjelpe noen ut av det. De unge selv har i liten grad vært spurt om hva de har behov for, og vi ser at tiltakene som er tilgjengelige i dag ikke nødvendigvis stemmer overens med hva de selv ønsker.
Unge i utenforskap som har vokst opp med lavinntekt har i stor grad en dobbel byrde, både ved familiens trange økonomi i seg selv og konsekvensene dette fører med seg. Samtidig har disse ungdommene mindre tro på at noe eller noen kan hjelpe. Gjennom intervjuene kommer det tydelig frem at få har opplevd at noen har forsøkt å hjelpe dem. De kan ikke utelukke at familien har fått hjelp på noe vis, men det er ikke noe de har hatt kjennskap til.
Foreldrene til økonomisk utsatte unge i utenforskap er den gruppen som i størst grad har klart å fange opp hvordan barna deres har det, uten at de har blitt fortalt om det. Det er rimelig å anta at de står i mange av de samme utfordringene selv og derfor lettere ser utfordringene enn mer sosiale utfordringer ungdom som har vokst opp med normalinntekt står i. Likevel har kun en av fem foreldre gjort noe som har hjulpet den unge ut av utenforskapet.
Som vi også så av forrige rapport oppgir de fleste som har kommet seg ut at utenforskapet «meg selv» som årsak. Tallet er likevel betydelig lavere hos dem som har vokst opp i en lavinntektsfamilie (5 av 10) enn hos dem som har vokst opp med normalinntekt (7 av 10). Flere oppgir at ingen har forsøkt å hjelpe dem.
Vi ser også at langt flere av ungdommene som har vokst opp i lavinntektsfamilier tror at det å lære mer om psykisk helse og følelser på skolen kunne ha forhindret utenforskapet deres, i tillegg til at skolen burde ha jobbet mer aktivt med inkludering. Særlig ungdommene som har vokst opp med en forelder som er eneforsørger oppgir dette.
Blant intervjuobjektene kommer flere av stadig tilbake til at det eneste som kan hjelpe er en trygg og stabil økonomi. Utover det har de liten tro på at noen kunne ha gjort noe for å bedre situasjonen deres.