Hvis én 17. mai virkelig skal være barnas dag, er det denne.
Etter to år med pandemi fortjener barna våre en dag med fest. De fortjener en dag hvor de får oppleve det beste ved det norske fellesskapet. En dag hvor alle er sammen uten barrierer av noe slag, i en feiring av den helheten vi utgjør sammen.
Mange barn har hatt krevende år under pandemien. Mange har kjent på ensomhet og utenforskap. Én dags feiring lindrer ikke konsekvensene. Dette vil alltid være generasjoner av barn som fikk deler av oppveksten preget av vanskelige restriksjoner på kontakten med andre barn, av engstelse, usikkerhet og tap av opplevelser. De har gjort seg erfaringer vi for bare et par år siden ikke engang hadde forestilt oss.
Når 17. mai i år får en særlig betydning, er det fordi den markerer at vi er tilbake til en slags normal. Endelig vil barnetogene igjen prege byer og tettsteder.
I mange land markerer man nasjonaldagen med prangende, stramt koordinerte militærparader hvor det ene våpenet mer truende enn det andre ruller foran tilskuerne. Det er en grusom sannhet at våpen trengs noen ganger, men det betyr ikke at man trenger å feire våpnene. I Norge feirer vi barna våre, i en klok og vakker tradisjon som gjør nasjonaldagen til noe vi kan være stolte av.
Barnetogene er alt annet enn en tom tradisjon. Gjennom barnetogene viser vi barna våre at en nasjonaldag bør handle om samhold, om glede, fellesskap og håp for fremtiden. Ikke om nasjonal stolthet over egen våpenmakt og evne til å påføre andre ødeleggelse.
Samtidig som vi gleder oss over festen, er det ikke en fest uten mørke skyer. Russlands brutale angrep på Ukraina har rystet mange av oss. Ingenting er mer grusomt enn det øyeblikket foreldre forstår at de har mistet et barn, eller det øyeblikket et barn forstår at de har mistet en forelder. Den sorgen og den skrekken er hva Russland nå påfører sitt ukrainske «broderfolk» hver dag.
Også mange norske barn er preget av krigen. Mange foreldre har fått et spørsmål denne våren om det kan bli krig i Norge. Vi svarer stort sett nei, samtidig som mange av oss har følt på en ny uro. Både foreldre og skoler har handlet inn jodtabletter. Mange har sjekket kartet etter lokale bomberom for første gang på noen tiår.
Europa er forandret. Det vi har håpet skulle være en lysere fremtid, ligner plutselig på en mørk fortid. Selv om det er trygt i Norge, er vi preget av hva som skjer i nærområdene våre. Vi er preget av brutaliteten og lidelsen. Samtidig kjenner mange på en usikkerhet på hva krigen kan ha å si for oss.
Dette gjør nasjonaldagen vår enda viktigere. 17. mai har aldri vært en dag uten innhold. Det er en fest, men en fest med mening. Vi feirer en liberal og demokratisk grunnlov. Det betyr noe i et Europa hvor både liberale og demokratiske verdier er under press i mange land, og hvor et demokratisk land nå forsvarer seg mot militærmakten til et av verdens mektigste diktaturer.
Gjennom barnetogene viser vi barna våre at en nasjonaldag bør handle om samhold, om glede, fellesskap og håp for fremtiden. Ikke om nasjonal stolthet over egen våpenmakt og evne til å påføre andre ødeleggelse.
Vi feirer også en konge som for mange av oss satte standarden for vårt moderne Norge med sin tale i 2016 om hvem vi nordmenn er. Ordene har allerede gått inn i historien om dette landet: «Nordmenn er også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.»
Tilhørerne humret varmt da Hans Majestet sa dette, men ordene har et alvor over seg. Alvoret blir klart når vi ser på vår europeiske samtid, hvor gutter som elsker gutter kan bli møtt med hat, hvor muslimer ofte opplever seg mistenkeliggjort, og hvor flyktninger i mange tilfeller er langt fra velkomne.
Få ord har vært viktigere for opplevelsen av tilhørighet for mange borgere av dette landet. Ikke minst tenåringer som befinner seg i livets brytningstid og nærmer seg en identitet som går litt på tvers av normen, bør ha med seg kongens ord. De har landets øverste leder i ryggen.
Mange barn vil nå igjen gå forbi Slottet og vinke i hilsen til kongen. De vinker for oss alle, i takknemlighet og ærbødighet.
I dag feirer vi dagen sammen med de ukrainske krigsflyktningene som har kommet de siste månedene. Vi feirer også som et nytt og større fellesskap, hvor mange som har flyktet fra krig og undertrykkelse i ulike land, deltar.
La oss feire med en trygghet på hvem vi er og en åpenhet overfor hverandre. La oss alle gjøre det vi kan denne spesielle dagen for at alle skal føle seg velkomne og inkludert. La oss stå sammen om å gjøre dette landet større, bedre – rikt ikke bare på olje, men også på samhold og fellesskap.
La oss samtidig minne barna våre på dette landets verdier. Ikke fordi vi er perfekte. Men fordi vi tror på hva dette samfunnet står for. Vi tror på sosial rettferdighet. Vi tror på likestilling. Vi tror på menneskerettigheter. Vi tror på inkludering, og vi tror på solidaritet.
Dette er en dag for å minnes disse verdiene, og viktigheten av å etterstrebe dem.
Mange av oss kommer til å holde ekstra godt omkring barna våre i dag, med et håp om at de vil få vokse opp i et land som er så mildt og trygt som det vi har blitt vant til.
Signe Horn, generalsekretær i Voksne for Barn og Rune Berglund Steen, kommunikasjonssjef i Voksne for Barn
Kronikken sto på trykk i VG 16. mai 2022
Publisert
• Sist oppdatert
