De norske barna som er evakuert fra krigen på Gaza, må prioriteres av helsevesenet og andre offentlige tjenester.
Organisasjonen Gaza Community Mental Health Program har oppsummert barns erfaringer etter krigen på Gaza i 2012 som «overwhelming experiences of death and destruction», eller «overveldende opplevelser med død og ødeleggelse». Det som skjer på Gaza nå, er langt mer omfattende.
Barna som kommer til Norge, trenger proaktiv oppfølging. Det vil langt på vei være uansvarlig hvis norsk helsevesen skulle vente på at familiene kontakter dem. Hjelpetjenestene må aktivt oppsøke familiene og barna, kartlegge behov og iverksette tiltak. Disse barna og familiene trenger å bli møtt med all mulig medmenneskelighet og varme. Både barnehage, skole, helsevesenet og hele «landsbyen» må trå til.
I utgangspunktet må man legge til grunn at disse barna har hatt sterkt traumatiske opplevelser. De kan ha fryktet for sitt liv, fryktet for foreldres og andre slektningers liv, sett skadde eller drepte mennesker, opplevd tap av familiemedlemmer eller venner, egen og voksnes maktesløshet og forsvarsløshet, at hjemmet ble ødelagt, hatt dårlig tilgang på mat og vann. Det kan i verste fall være snakk om massive traumesymptomer.
– Mener barna må prioriteres. Les oppslag i Klassekampen.
Kommunenes psykososiale kriseteam må kobles inn. At «katastrofen» i disse barnas liv har skjedd et annet sted, har lite å si for konsekvensene for disse barna. Barna må prioriteres høyt i spesialisthelsetjenesten, og de som har behov for behandling, må få det raskt. Familiene må også følges proaktivt over tid, da reaksjoner og hjelpebehov kan melde seg på et senere tidspunkt.
Barna trenger stabilitet, trygghet og forutsigbarhet. Man må raskest mulig få i gang en hverdag som er trygg med faste rutiner, men med veldig tett oppfølging og tilrettelegging. De må ha god støtte rundt seg, og det må tilrettelegges godt for dem i arenaene de deltar i. Barnehageansatte, lærere og helsesykepleiere rundt må ha god støtte i sitt arbeid. Noen vil kunne ha vanskelig for engang å sitte i et klasserom i vanlige undervisningstimer, så det må tilrettelegges ut fra barnas faktiske psykiske situasjon.
Barnas foreldre eller nærstående må også få støtte og veiledning i hvordan de best kan ivareta barna etter det de har opplevd. Mange av dem vil selv ha behov for psykisk helsehjelp og må sikres dette, både for sin egen helses del og for at de skal kunne fungere best mulig i en foreldre- eller omsorgsrolle.
Vi må unngå medieoppslag ti år fra nå om at vi sviktet disse barna, og om de langsiktige konsekvensene den svikten i så fall vil ha hatt for deres psykiske helse. Vi må tenke krisehåndtering, som etter tsunamien i 2004. Det kan oppleves enda verre når det er mennesker som står ansvarlig for de grusomme opplevelsene. Etter tsunamien opplevde samtlige av ofrene det som positivt at man ble aktivt kontaktet av en fagperson, men opplevde ofte for dårlig oppfølging etter hvert. Vi må lære av det gode, og ikke gjenta det dårlige, for disse barna.
Det må være fokus på psykisk helse, men man må også tenke bredt. Noen foreldre kan være så sterkt berørt at det kan være vanskelig for dem å fungere som vanlig. Også deres økonomiske situasjon må derfor sikres av de relevante tjenestene. Det viktige er å hjelpe alle de rammede tilbake inn i samfunnet og en god hverdag igjen.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
Innlegget har vært publisert i flere lokalaviser.
Publisert
• Sist oppdatert
