I løpet av året kan flere titalls tusen ukrainske krigsflyktninger bli våre nye medborgere. Mange av oss vil få muligheten til å gjøre en positiv forskjell.
Det er allerede store utfordringer i hvordan vi tar imot ukrainske flyktninger. Det handler om alt fra dårlige mottaksforhold og for få ansatte, til at bosetting i kommuner går langsomt, med de alvorlige psykiske skadevirkningene en langvarig og passiv ventetilværelse kan ha. Det må ha høy prioritet fra myndighetenes side å utbedre disse forholdene.
Uansett rammeforholdene har mange av oss en viktig jobb å gjøre, desto mye mer når vi vet at mange flyktninger vil stå i en belastende ventesituasjon. Det krever en landsby å oppdra et barn, og det krever det beste fra et helt samfunn å ta imot mennesker fra en massefluktsituasjon.
God kunnskap om flyktningers psykososiale behov er avgjørende for å kunne gi en best mulig ny start. Alle som møter våre nye medborgere bør ha med seg noen refleksjoner om hva som kan fremme trivsel, tilhørighet og mestring. Det gjelder for dem som jobber i mottak, i flyktningtjenesten, på sosial- og boligkontor, på studiesteder og i skoler og barnehager – men også for meg som er kollega, nabo, trener i fotballklubben, eller en forelder i en klasse som har fått en ny elev fra et krigsherjet land og skal inkludere en ny forelder i nærmiljøet mitt.
Det mest grunnleggende er å møte dem som kommer med omtanke, og med anerkjennelse og interesse for hvem de er som mennesker. Det kan alle få til, med eller uten fagkompetanse innen psykisk helse. Et grunnprinsipp som gjelder i møte med alle flyktninger, uavhengig av om de har flyktet fra en krig nær oss eller lenger borte, er at vi alle har et ansvar for at de blir del av vårt “vi” her i Norge.
Den ukrainske flyktninggruppen som nå får midlertidig kollektiv beskyttelse, er annerledes satt sammen enn hva vi har erfart tidligere. De store gruppene med bosniere og kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse på 1990-tallet, besto i større grad av hele familier. Innpå 90 prosent av dem som kommer nå er kvinner og barn. Mannlige familiemedlemmer er igjen i krigen.
Det er viktig å gjøre alt vi kan for å støtte mødrene i foreldrerollen i en svært krevende situasjon, om man så er en fagperson eller et engasjert medmenneske. Vi må prioritere å hjelpe både voksne og barn inn i aktiviteter som kan skape tilhørighet og mestring, og hvor de kan bli en del av fellesskapet. Det må gjøres med en bevissthet for at de har vært utsatt for dramatiske og traumatiserende opplevelser som gjør at de kan trenge ekstra tilretteleggelser.
Alle barna har, i ulik grad, opplevelser som kan være traumatiserende. Her må de profesjonelle psykiske helsetjenestene prioritere å sette inn ressurser, og det må skje systematisk og raskt. Barna og mødrene trenger kunnskap om normale reaksjoner på unormale hendelser og hjelp til å bearbeide det de har opplevd. Mødrene trenger rådgivning i hvordan de kan være en god støtte for barna og hvordan de kan ta vare på seg selv, og informasjon om hvor de kan søke nødvendig hjelp.
Det er utarbeidet god informasjon om dette av ulike fagmiljøer og kompetansesentre. Det handler om å støtte de nyankomne i forankring, og i teknikker for å være til stede her og nå og håndtere påtrengende minner fra skremmende opplevelser. Mødre og barn trenger hjelp til å skape en tidslinje over hendelsene de har opplevd og forsikring om at det er trygt nå – faren er over.
Samtidig må alle vi som møter flyktningene huske at for mange er dette bare en delvis sannhet. Mange vil stadig ha en pappa, en ektemann, kjæreste, sønn, bror eller andre nære familiemedlemmer igjen i krigssonen som de er redde for. Samtidig som de er fysisk trygge i Norge, er de, psykisk og relasjonelt, ikke utenfor faresonen. I tillegg medfører et liv i eksil stor uforutsigbarhet og usikkerhet knyttet både til egen fremtid og barnas.
Det mest grunnleggende i den psykososiale støtten er å få på plass gode rutiner (mat, søvn og aktivitet) og tilrettelegge for normale aktiviteter: skole, lek, sosial kontakt, ikke minst meningsfulle fritidsaktiviteter, slik mange lokalsamfunn er godt i gang med. Flyktningbarna må raskt komme på plass i et lokalsamfunn, og slippe unødige oppbrudd. Dette krever effektive rutiner i utlendingsforvaltningen, siden langvarig ventetid både kan forårsake og forsterke psykiske helseplager. For barn er det spesielt viktig å komme raskt inn i en skolehverdag.
I tillegg til at flyktninger må møtes på en traumesensitiv måte i både mottaksapparatet og i sine nye lokalsamfunn, er det viktig at vi møter dem som hele mennesker. I all omtanken vi har for det de har opplevd, må vi huske at menneskene som kommer er mer enn tilfeldige ofre for en forferdelig krig. De har levd liv som ligner våre, med jobber, familie, venner, interesser, verv og hobbyer, og med drømmer og håp for fremtiden.
Mennesker på flukt forteller at en av de største psykologiske belastningene er tap av identitet. Vår opplevelse av hvem vi er, defineres i stor grad av relasjonene vi har til andre og rollene vi har i hverdagen og samfunnet vi lever i, og av forhold som morsmål og kultur. Når disse dramatisk brytes opp, trues identitetsopplevelsen vår. Dette kan føre til sterke stress- og sorgreaksjoner. Å gå fra å ha viktige roller i sitt nærsamfunn til å ankomme et fremmed land og kanskje oppleve å være en logistisk utfordring eller byrde, letter ikke på dette.
Vi må legge til rette for at de kan skape nye roller og relasjoner, nye drømmer og håp for en fremtid som blir helt annerledes enn de hadde tenkt. Samtidig må de ha muligheten til å bevare bånd til det som tidligere har definert hvem de er. De trenger støtte til å kunne fortsette å være seg selv – også her. De må ønskes velkommen som mennesker med både unike livshistorier og viktige ressurser, og få en opplevelse av å ha betydningsfulle roller i sitt nye hjemland.
Både samfunnet og flyktningene har mye å tape hvis vi svikter i denne tidlige innsatsen – og alt å vinne.
Yngvild Haukeland, fagkoordinator, Voksne for Barn
Karin Källsmyr, fagsjef, Voksne for Barn
(Stått på trykk i Dagsavisen, april 2022)
Publisert
• Sist oppdatert
