Putin og det russiske regimet har langt på vei traumatisert en hel generasjon av ukrainske barn. De har gått fra å leke i skolegården til å flykte for livet fra en av verdens største krigsmaskiner.
Det er fantastisk å se engasjementet for å ta imot ukrainerne som flykter fra Russlands brutale angrep. De tomme barnevognene som settes fram på togperronger i Polen er et slående symbol både på viljen til å hjelpe og på sårbarheten til mange av dem som kommer.
Det massive russiske bombardementet har utløst en flyktningstrøm Europa ikke har sett siden annen verdenskrig. Nærmere tre millioner mennesker har flyktet siden det russiske angrepet snudde vår europeiske samtid på hodet.
Det vi nå ser, er foreldre og barn som flykter hals over hode. Lite er mer vondt å tenke på enn alle foreldrene som frykter for sine barns sikkerhet, og som nå ofte ikke klarer å gi dem den sikkerheten. Barna som mister sine foreldre, foreldre som mister sine barn, i en krig så brutal og mørk at mange av oss naivt trodde det tilhørte historiebøkene.
Putin og det russiske regimet har langt på vei traumatisert en hel generasjon av ukrainske barn. Man kan bare forestille seg hvordan det er for barn å oppleve at hele verdenen deres rives i stykker i løpet av noen marerittaktige døgn. De har gått fra å leke i skolegården til å flykte for livet fra en av verdens største krigsmaskiner.
Situasjonen er så redselsfull at det er vanskelig å finne ord. Et sted i sorgen må det også være plass til forferdelsen til de mange russiske foreldrene som nå mister sine sønner til en okkupasjonskrig, ofte unge soldater som blir drept mens de selv er pålagt å delta i en statlig kampanje med massedrap på uskyldige.
Vi står alle foran en ekstremt uforutsigbar situasjon. Det er umulig å anslå hvor mange flyktninger som vil komme til Norge, men det vil trolig bli snakk om flere millioner som flykter fra Ukraina til naboland i løpet av kort tid. De som kommer er familier som er ødelagt, midlertidig eller permanent, av krig.
Innpå halvparten er barn, og de kommer gjerne sammen med mødre og andre kvinnelige familiemedlemmer i en situasjon hvor mennene er pålagt å delta i krigen. Det er umulig å vite om vi har å gjøre med en situasjon som vil vare i uker eller år, om vi vil stå igjen med et utbombet og okkupert Ukraina som de færreste vil eller kan vende tilbake til, eller et fritt land i ruiner.
Mødrene som kommer står i en ekstremt krevende situasjon det er vanskelig engang å sette seg inn i. De kan selv være traumatiserte av sjokket de nettopp har gjennomlevd og stadig står i, samtidig som de har ansvaret for traumatiserte barn.
At både mødre og barn lever i frykten for at de ikke vil se mennene og fedrene igjen, voksne sønner og eventuelt andre nære familiemedlemmer, gjør at situasjonen blir uavklart, preget av ekstrem sårbarhet. Disse mødrene vil trenge all den hjelp de kan få, også til å håndtere egen og sine barns psykiske helse i en grusom situasjon.
Kommuner, skoler og helsetjenester på tvers av Norge, og generelt alle som har noe å bidra med, må nå gjøre seg klare. Her er det barn som vil trenge en trygg skolehverdag og å bli inkludert i fritidsaktiviteter. Lite er viktigere for dem nå enn at de så raskt som mulig får oppleve hverdag og stabilitet. Første fokus i en slik situasjon er å få logistikken til å fungere: senger, klær, mat, klær.
Vi må imidlertid ikke begå den feilen vi ofte har gjort tidligere i møte med større grupper av flyktninger, nemlig glemme betydningen av en organisert innsats for deres psykiske helse.
Her må spesielt de kommunale helsetjenestene forberede seg til å motta mange mennesker, også barn, med svært traumatiserende opplevelser. Mange barn og voksne vil slite med psykiske skader hele livet, men tidlig innsats kan utgjøre en stor og avgjørende forskjell. Det kan handle om noe så grunnleggende som å forberede mødrene på de psykiske reaksjonene både de og barna kan ha foran seg, når kroppen igjen kan føle trygghet og det blir enda mer rom for følelsene.
Det er krig i Europa. Å stille opp nå er en av de største og viktigste oppgavene i vår levetid. Samtidig må den standarden vi nå etablerer, tas med til andre grupper av mennesker på flukt. Det er fortsatt barn fra andre konflikter som lever i forferdelige forhold i leirer på greske øyer, med stor skade på deres psykiske helse.
Vi må ikke være kontinentet for to sett med etiske prinsipper. La oss heller ikke glemme de få norske barna som bor i leirer i Syria. Dette er også ei tid for å avslutte den verkebyllen den saken er, heller enn risikere at de skal bli helt glemt i krigens sjokk og kaos.
Vi er sjokkerte. Vi er rystede. Vi er triste, og vi er sinte. Men først og fremst er vi klare til å stille opp for medmennesker i nød.
Signe Horn, generalsekretær, Voksne for Barn
(Publisert på dagbladet.no 15. mars 2022)
Publisert
• Sist oppdatert
