NAV – hjelper eller motstander?

Del 2: Flere av ungdommene er delte i spørsmålet om de opplever NAV som sin motstander eller hjelper.  

Om det blir uenighet så er styrkeforholdet avklart på forhånd. (Foto: Colourbox)

«Før tenkte jeg at hverken NAV eller helsevesenet ønsket å hjelpe meg. Men nå når jeg har fått uføretrygd etter virkelig ha prøvd å jobbe, føler jeg meg hørt.«

Det virker likevel som at de fleste tenker på NAV som en hjelper når de endelig er kommet i mål med den hjelpen de trenger. Men beskrivelsene avdekker tydelig at på veien dit så har systemet opplevdes som en ganske så tøff motstander. 

«Er man heldig får man riktig hjelp. Jeg opplevde litt begge deler. Jeg måtte kjempe litt. Jeg fikk blant annet ikke noen god informasjon om at det er aldersgrenser på uføretrygd. De burde sjekke ut at ungdommen har skjønt hva de sier. Jeg måtte ha med meg en voksen for at han kunne være mine ekstra ører på et sånt møte.» 

Ungdommene vi har intervjuet opplever det å motta hjelp fra NAV på ulike måter. Flere av dem trekker frem at det er fint å kunne få økonomisk hjelp når man ikke er i stand til å tjene penger selv. 

Økonomisk, ja, men ikke resten. Jeg vil jo gjerne jobbe, men har skader som gjør at jeg ikke kan jobbe. Det burde blitt tilpasses bedre. 

Av svarene leser vi at NAV oppleves å være veldig opptatt av diagnoser, at manglende diagnoser gjør at du ikke har nok dokumentasjon på at du trenger hjelp. Selv om saksbehandlerne oppleves imøtekommende stoppes de ofte av lover og regler. 

«De hjelper når jeg kommer med nok dokumentasjon på å ha rettigheter. Når rettighetene ikke er helt klare, så er de firkanta og lite fleksible.«

Som ung har en ikke en lang historikk og stor mappe som kan dokumentere de vanskene en har. Ungdommene føler derfor at de må «bevise» mer, og utprøves lenger i jobber de egentlig ikke fungerer i. De synes derfor at NAV-systemet ikke er særlig ungdomsvennlig. 

«Noen saksbehandlere er gode hjelpere, men noen har jeg kranglet med. Ofte stopper det opp. Jeg føler meg ikke helt sett av systemet.«

Vi finner også at noen har følt seg helt/veldig rettferdig behandlet i møte med NAV-systemet. 

«Jeg opplever at NAV behandler alle helt likt, og at hvis jeg kommer med lege- og psykologpapirer, at alt er dokumentert, så får jeg det jeg har krav på. For eksempel nå så skal jeg søke om ekstra stønad i forbindelse med en diagnose jeg har, og regner med at så lenge jeg kommer med nødvendig dokumentasjon så ordner det seg.» 

Opplevelsen av systemet forsterkes av hvordan de møtes på det menneskelige planet. Flere sier at de er opptatt av at de vil snakke mer med sin saksbehandler, ikke bare bli vurdert utfra henvisninger og skriftlig dokumentasjon.

Behandle meg som en ordentlig person. Forstå at alle er forskjellige. Det er ikke sikkert alle har samme grenser. Det er ikke alltid at NAV tar høyde for sånt.

Flere forteller at de kan føle seg som en kasteball i systemet. Det er mye utskiftning av personell i NAV og derfor bør det være en glidende overgang fra «gammel» til «ny» saksbehandler når man må bytte. Det er uheldig med brå overgang.  

«Hvis noe skulle vært annerledes så hadde jeg ønsket at de hadde vært enklere å få tak i, og systemet er for strengt. Jeg føler at i alle årene jeg har vært i NAV så har jeg måttet kjempe.«

De negative opplevelsene dreier seg hovedsakelig om følelsen av å ikke bli hørt eller trodd. En av de intervjuede opplevde NAV kun som en motstander og at samtalene hun hadde med saksbehandler og veileder forverret hennes psykiske helse. En annen ble ikke godt nok informert om rettigheter han hadde, og måtte undersøke selv for å finne frem til hva han hadde krav på. 

«Det er viktig å ikke ta med disse antagelsene, og ta alle under samme kam. Alle har jo sin historie. Ikke ha fokus på de få som har utnyttet systemet. De fleste som trenger hjelp fra NAV gjør det på grunn av oppvekst og traumer. De må klare å se enkeltindividet.«

Det kommer klart frem geografiske forskjeller når det gjelder fysiske åpningstider og tilgjengelighet. Noen av ungdommene opplever at NAV-kontoret på hjemstedet sjeldent har åpent, bare noen timer i uken. Det gjør saksbehandleren vanskelig å få tak i.  

«NAV bør forresten sende ut en påminnelseslapp om hva man skal ha med seg til timen av papirer. Det ble en del forsinkelser fordi jeg ikke hadde de rette papirene med meg.«

Varierende hvordan samarbeid fungerer  

Noen av de spurte har hatt ansvarsgruppe, og har dermed vært i møte med NAV sammen med de andre «hjelperne» de treffer. En ansvarsgruppe er sammensatt av personer som bidrar med tjenester eller annen hjelp til en pasient/bruker med behov for langvarige og sammensatte tjenester. Det kan for eksempel være barnevern, psykisk helsevern, fastlege og NAV.

«Ja, fastlegen min og en terapeut hadde samarbeid med saksbehandleren. Det var et samarbeid som var positivt for meg.«

Det er ulikt hvordan de opplever nytteverdien av slike møter. Noen synes at det har hjulpet dem fordi de opplever at en eller flere av hjelperne har talt deres sak, mens andre har følt seg «liten» og ikke opplevd at det som var viktig kom frem. 

«En gang skulle fastlegen og NAV samarbeide, men det funket ikke fordi NAV aldri svarte på henvendelser fra fastlegen. Det viste seg at fastlegen hadde tatt kontakt med feil person i NAV, men ingen hadde informert fastlegen om dette. Det skulle egentlig ha vært et samarbeidsmøte mellom NAV og fastlege eller psykolog, men det ble aldri noe av.«

I verste fall er det ikke noe samarbeid i det hele tatt, og den unge blir sendebud mellom de ulike instansene. 

De burde hatt kontakt med legen min i forkant, sånn at de hadde fått vite hva jeg sliter med. 

«Nei, til nå har det vært slik at jeg ofte må være mellomledd mellom instansene. De er dårlige på samarbeid seg imellom. Jeg følte at det var greit nok, men at de konsentrerte seg om utfordringer som ikke er så viktig for meg. Jeg prøvde å si noe om det, men følte at jeg ikke ble helt hørt. Møtet skal jo handle om meg, men jeg følte at jeg ikke hadde så mye så mye jeg skulle sagt i forhold til de som liksom er høyere over meg.«

Noen har positive opplevelser med å ha kontakt med ungdomsrådgivere i NAV, mens andre ikke opplevde at systemet alltid var tilpasset ungdom til tross for at de mottok hjelp fra NAV sitt ungdomsteam.    

«Jeg føler at de mangler erfaring på å snakke med ungdom. Det var ikke tilrettelagt for unge, selv om de hadde et ungdomsteam. Hun jeg hadde som veileder der hadde ikke alltid forståelse for mine vansker. »