Del 1: Ungdommene gir klar melding om at møtet med NAV er veldig personavhengig. De etterlyser også mer kunnskap om psykisk helse hos den ansatte.
Det å oppsøke NAV oppleves som en ganske høy terskel og flere føler på skam når de kontakter NAV første gang, fordi det er knyttet stigma til å være en «naver».
«Det er et veldig stigma rundt det. Så jeg forteller ikke det til andre, med mindre jeg må. Du blir ikke prioritert først av venner og familie hvis de vet at du får hjelp av NAV. De regner ikke med at du kan bli med på ting. Jeg er vokst opp med at når du «naver» så er du nederst på næringskjeden liksom.»
«Det er jo sånn at man i samfunnet blir litt dømt når du er ung og får penger fra NAV. Som ung skal du liksom studere eller jobbe. Så andre unge forstår ikke helt.»
Alle ungdommene legger vekt på at den saksbehandleren de møter kan forsterke eller forminske følelsen av skam, alt ettersom hvordan de blir møtt.
Jeg er vokst opp med fordommer mot NAV, så det gikk litt tid før jeg tok kontakt. Men nå ser jeg at jeg at jeg har fått god hjelp.
De forteller at historier de har hørt gjør at mange er ekstra på vakt i det første møtet. Disse fordommene har gjort at noen ikke tør å være helt ærlige når de snakker med sin saksbehandler.
«Jeg føler at alle sliter litt med å være helt ærlige med saksbehandler, fordi det er så mye skrekkhistorier og dårlige rykter som går om NAV. Så man overselger historiene litt for å være sikker på at man får det man trenger. Nå er jeg vanligvis veldig ærlig, men ikke 100 % overfor NAV, nei.»
Det er bred enighet om at man opplever at møtet med NAV er veldig personavhengig, og helhetsinntrykket bestemmes veldig utfra hvordan man blir møtt av saksbehandler.
Egenskaper en saksbehandler i NAV bør ha:
- Imøtekommenhet
- God lytter
- Nytenkende
- Tilpasningsdyktig
- Forståelsesfull
- Tålmodighet
- Menneskelighet
- Vennlighet
- Respektfull
- Forståelsesfull
- Empatisk
- Tillitsskapende
«Jeg er fornøyd med nåværende saksbehandler. Hun er bra, jeg er fornøyd med hvordan hun gjør ting. Hun behandler meg som en vanlig person, og ikke en som ikke fortjener hjelp. Det har jeg hørt at andre har opplevd, at saksbehandler ikke bryr seg.»
Noen synes at kontakten blir vel overfladisk og ønsker å bli bedre kjent med saksbehandleren sin. Mer engasjement er også etterlyst.
Jeg skulle ønske mer respons tilbake. Det blir mye: «Mm, ja og tja».
De som har fått dårlig førsteinntrykk har følt det som hemmende.
«Jeg har opplevd at de kan være litt frekke, sånn at man ikke tør å si det man mener. Også opplever jeg at ikke alle blir helt hørt.»
– Er det noe saksbehandler ikke skal spørre om?
«Jeg føler jo egentlig at de ikke spør om unødvendige ting. Men, selvfølgelig bør de ikke spørre om seksualitet, det kan lett føre til fordommer. Alt som kan lede til fordommer, egentlig, bør de ikke spørre om.«
«De trenger ikke si: Hvorfor er du syk? Hva er galt med deg? De må være veldig forsiktig hva de spør om.»
«Ikke spør om jeg kan jobbe i en vanlig jobb, for det kan jeg jo ikke.»
Lite kunnskap om psykisk helse
En del av gruppa sliter med psykisk helse og opplever at dagsformen varierer. Dette trenger de forståelse for.
«Jeg trenger en saksbehandler som kan forstå at det er ikke alltid en klarer å ta opp telefonen, at en kan være helt utmattet og rett og slett ikke klarer å snakke. Min saksbehandler er sånn. Hun er forståelsesfull.»
Flere synes saksbehandlere og veiledere i NAV ikke har nok kunnskap om psykisk helse og at de dermed ikke blir møtt godt nok på dette.
«Jeg ble møtt med: Du klarer deg jo så godt i samfunnet. Du virker jo så oppegående. De skjønte ikke hvordan jeg hadde det, fordi de har for lite kunnskap om psykisk helse.»
Saksbehandlerne bes om ikke å anta hva den unge er i stand til å gjøre når det gjelder skole og jobb.
Jeg fortalte ikke hvor mye jeg egentlig slet med min mentale helse. Det var noe som det ikke var så lett å snakke om.
Ei jente sier at hun ble sendt til en psykiatrisk utredning hun ikke følte seg klar for. Det gjorde at hun følte seg lite hørt av saksbehandler, fordi det var ikke det hun opplevde selv at hun hadde behov for akkurat på det tidspunktet.
«Trå varsomt. Spør på en forsiktig måte slik at ungdommen føler seg ivaretatt og ikke tråkka på. Vis forståelse og respekt.«
Ungdommene forteller om høye krav til at man skal ha praksis i bedrift, men at om man har utfordringer med psykisk helse kan det være vanskelig å gjennomføre. For eksempel rapporterer en om at fravær fra praksisplassen ikke ble godkjent som gyldig hvis det gjaldt psykisk helse.
«De burde visst mer om psykisk helse og hva det innebærer. De burde også ha forklart bedre hvilke rettigheter og plikter jeg har. Det står veldig dårlig forklart på nettet.«
De kritiserer også at NAV ikke har noe system på hva de skal gjøre hvis det ikke fungerer for den enkelte på praksisstedet. En undrer seg over at NAV bruker egne psykologer.
«Det hadde vært lurt om de jobbet tettere med dem som mottar psykologisk hjelp. Og når det gjelder de som søker ung ufør, så er det litt merkelig at de bruker egne psykologer og ikke de fagpersonene som har jobbet tettest på ungdommen.«
Flere sier de ikke blir forstått på det med psykiske vansker, fordi det ikke synes utenpå.
«Det er viktig at den NAV-ansatte har generell kompetanse i psykiske diagnoser. Det å vite hva den som sliter med psykisk helse trigges av. Du gjør det lettere for den personen du skal jobbe med, hvis du kan følge den litt i det som er vanskelig. Det er viktig at den NAV-ansatte og psykologen har et samarbeid.»
Noen av deltagerne savnet at saksbehandlerne som hadde vært i «gamet» en stund, holdt seg oppdatert på nyere forskning rundt psykisk helse generelt og ungdomshelse spesielt. To av de spurte mente at yngre veiledere ofte hadde mer tidsrelevant kompetanse.
«Jeg tenker at det ville være bra med en saksbehandler som er veldig nylig utdanna innenfor generell psykisk helse. Folk som har utdannelse for 20 år siden har ikke fått med seg de nyeste tingene. Blant annet hvordan man snakker om ting. Det at de har denne nye utdanningen gjør det enklere for ungdommen å fortelle om sine psykiske utfordringer.»
Om planer, drømmer og mål
Vi spurte om ungdommene deler drømmer med sin saksbehandler, og hvordan de i så fall blir møtt på det.
«Ja, jeg deler drømmene mine, og blir hørt på det. Jeg har jo fått god oppfølging i de tiltakene jeg har vært i. Fått skryt og. Jeg har også vært ærlig på mine fremtidsutsikter.«
Noen hadde delt drømmene sine og opplevd det positivt, mens andre opplevde at drømmene deres ikke ble tatt seriøst.
«Ja, jeg deler det jeg har lyst til å få til, for eksempel det å få til en jobb der jeg også har overskudd etterpå.«
Jeg nevnte vel noen drømmer, ja. Hun sa at det var en fin drøm, men det kommer nok aldri til å skje.
Ikke alle ungdommene synes at det gis rom for å dele drømmer i møte med NAV. Noen er også redde for å bli møtt med for høye forventninger.
«Ikke push! Da får man ikke håp. Ellers synes jeg ikke man skal gi for mye håp heller, vær forsiktig med det. Drømmer og håp kan fort bli knust.»
Mål for fremtiden
Ungdommene har ulike erfaringer når det gjelder å sette seg mål for fremtiden sammen med NAV. Det varierer fra ingen konkrete mål til egne mål som en blir hørt og fulgt opp på.
«Vi gikk gjennom de målene jeg hadde skrevet i skjemaet. Også snakket vi om hvordan jeg etter hvert kunne nå dem.«
De som følte at målet var saksbehandlers, og ikke noe som kom fra dem selv, følte ikke eierskap til målsettingen.
«For det meste er det saksbehandlers mål, og det har jo ikke gått så bra. Jeg har prøvd å si at det ikke er mitt mål, men ble ikke hørt av saksbehandler. Akkurat nå har vi ikke satt opp noe mål, på grunn av korona.«
Ønsket om å bli sett og hørt og tatt på alvor går igjen, også her.
«Veilederen fra ungdomsteamet hadde som mål at jeg skulle komme meg mer og mer i arbeid. Når jeg ikke klarte å jobbe så mange timer som hun ønsket, ble det mye styr. Og hun sluttet å høre etter hva jeg ønsket.«
Noen beskriver hvordan de opplever styrkeforholdet.
«I mitt tilfelle ble jeg ikke hørt på mitt ønske om å gå på skole. Jeg følte at de så ned på meg når jeg sa at jeg ville gå på skole. De burde vært mer “open-minded”. De burde fulgt sin veiledningsplikt og informert meg at jeg faktisk kunne ha kombinert skole og jobb.«
Det fremkommer ganske ulik praksis på å følge opp målene som settes for ungdommen.
Ja, jeg har jo delt mine jobbdrømmer, og noe får jeg gehør for, men vi har ikke laget noe plan for å gjennomføre det.
