Foreldrerollen

Barn i Norge 2022

Innledning

Voksne for Barn arbeider for at alle barn skal ha en trygg oppvekst og en god psykisk helse. Skal vi oppnå det, trenger vi at de voksne omkring dem er trygge i sine roller. Vår visjon er derfor trygge voksne, trygge barn. Lite er viktigere for barns oppvekst enn hvordan nettopp foreldrene utøver sin rolle.

Foreldrerollen er for mange av oss en av livets store oppgaver. Foreldrerollen har vært heftig diskutert opp gjennom årene, og den har endret seg mye i løpet av både én og to generasjoner. Ofte snakker vi om at «det starter» i barnehagen eller om at «det starter» i skolen. Men det starter med at alle barn vokser opp i en eller annen form for familie. Der legges mye av grunnlaget for hvordan barn utvikler seg, hvor trygge de blir i møtet med verden, hvilke styrker de vil bære med seg og hva de kan komme til å slite med. Vi tenker at den offentlige debatten handler for lite om det.

Som samfunn må vi legge til rette for at foreldre settes i stand til å fylle sin rolle så godt som mulig og gi barna den omsorgen de trenger. Det som er sikkert, er at vi har ulike forutsetninger og muligheter for å gjøre den jobben. Hvis du som forelder må bruke tiden din på å bekymre deg over om du kan betale regningene dine denne måneden, er det langt vanskeligere å finne kapasiteten til å være den forelderen du ønsker å være.

Det er den politikken som til enhver tid vedtas som preger de store ordningene i samfunnet: arbeidsmarkedspolitikk, boligpolitikk, fordelingspolitikk, likestillings politikk og integreringspolitikk. Men en trygg barndom handler også om de mange mindre utfordringene som familier kan slite med i det daglige, og som i liten grad har politiske løsninger. Grensesetting for skjermbruk er et eksempel som mange foreldre kjenner seg igjen i – en utfordring som kan synes liten, men som likevel kan prege familielivet i stor grad.

Vårt mål er å bidra til at alle foreldre blir trygge i sin rolle, så alle barn får den oppveksten de trenger og fortjener. Vi vet at en del foreldre med innvandrerbakgrunn har utfordringer knyttet til språk, kultur, arbeid, utdanning og økonomi som kan gjøre rollen ekstra krevende for dem. I denne undersøkelsen har vi dessverre ikke klart å fange opp nok kunnskap om dette, siden antallet respondenter med innvandrerbakgrunn er uheldig lavt, et problem som er godt kjent fra andre undersøkelser. Vi vil derfor jobbe videre med dette. Vår første ambisjon er å følge opp gjennom en mindre, kvalitativ undersøkelse.

Signe Horn, Generalsekretær i Voksne for Barn

Foreldrerollen 1

« Man tror man er forberedt, men man er jo ikke det i det hele tatt. Tanken på alt som kan gå galt blir liksom skrudd opp ti hakk. Så det er liksom himmel og helvete på én og samme tid [latter].»

Foreldrerollen i en ny tid:

Selvopplevelse, statusjag og grensesetting

Det å være forelder er en sammensatt rolle. Den er på én og samme tid en kilde til de høyeste gleder og de dypeste frustrasjoner. I denne analysen vil vi etter hvert grave oss ned i mange av de utfordringene, frustrasjonene og sorgene som dagens foreldre kan kjenne på. Naturlig nok vil vi her vie stor plass til de vanskelige sidene ved foreldrerollen, og for mange er disse erfaringene og følelsene altoverskyggende i livet. Et viktig aspekt ved en analyse som dette, er å rette søkelyset mot de viktigste problemene og utfordringene foreldre står overfor i dag. Bare hvis vi anerkjenner og forstår livets problemer, kan vi som samfunn og individer forsøke å gjøre noe med disse problemene. Et slikt problemfokus er med andre ord motivert av noe positivt; vi ønsker å skape et kunnskapsbasert grunnlag og potensiale for en utvikling og en forandring til det bedre.

Samtidig er det viktig å ikke miste alt det positive av syne. Faren ved å sette søkelys på de utfordringene, problemene og frustrasjonene som foreldre står overfor i dag, er at vi svartmaler det store bildet. Uten å glemme at enkelte foreldre står i situasjoner preget av store bekymringer og utfordringer, er det også viktig å huske på at foreldrerollen for mange også er fylt med mange gleder. Så før vi dykker ned i alt det vanskelige, la oss først se nærmere på hva foreldre i dag oppfatter som de beste tingene ved å ha barn.

Opplevelser av foreldrerollen

I den kvantitative undersøkelsen er det flere viktige spor av positive erfaringer og oppfatninger av ulike aspekter ved foreldrerollen. De alle fleste respondentene (93 %) anser seg selv som «en god forelder». Dette er et meget viktig poeng å ha i bakhodet når vi senere skal gå nærmere inn på alle utfordringene og frustrasjonene foreldre opplever i dag. Tross alt har de aller fleste et positivt selvbilde og en positiv vurdering av sin egen måte å fylle foreldrerollen på.

Utvalget av respondenter er imidlertid differensiert når det gjelder å anse seg selv som en god forelder: Selv om 93 % av hele utvalget rapporterer at de er det, finnes det undergrupper med respondenter der prosentandelen ikke er like høy. Spesielt gjelder dette undergruppen av respondenter med innvandrerbakgrunn fra et ikkevestlig land, som med sine 81 % er signifikant forskjellige fra hele utvalget.

Videre ser vi at så mange som 74 % oppgir at en stor del av deres identitet er knyttet til deres barn. Foreldrerollen ser altså ut til å være en viktig del av selvoppfattelsen for mange foreldre i dag. Her er de med de laveste husholdningsinntektene (mindre enn 600 000 kr) signifikant mer tilbøyelige til å oppgi at deres identitet er knyttet til barna (84 %).

Så mange som 87 % oppgir at barna deres deler sine gleder, sorger og bekymringer med dem. Dette tyder på at for de aller fleste foreldre oppleves kommunikasjonen med barna som grunnleggende god og åpen. Her er respondenter med det laveste utdanningsnivået signifikant mer tilbøyelige til å si seg uenig i utsagnet (15 % mot 11 % i hele utvalget).

Hele 98 % av respondentene mener at Norge er et grunnleggende trygt land å bo i. Videre har 87 % tillit til offentlige helse- og hjelpetjenester. Dette er svært høye tall. Denne utbredte opplevelsen av grunnleggende trygghet og tillit kan sees i sammenheng med den videre samfunnsmessige konteksten for foreldrerollen i Norge. Resultatene gir gjenklang i tidligere undersøkelser som viser at sammenliknet med andre lands befolkning, har nordmenn svært høy tillit til offentlige institusjoner.

En slik tillit er med andre ord ingen selvfølge. Vi lever i en type samfunn med en velutbygd velferdsstat med en rekke universelle velferdsytelser som mange andre land ikke har.2 I tidligere forskning settes den høye graden av tillit i sammenheng med den nordiske samfunnsmodellen og dens sosialdemokratiske velferdsmodell.

Er du enig i utsagnene?

Jeg mener jeg selv
93%
er en god forelder
Jeg opplever at jeg er en bedre
58%
forelder enn det foreldrene mine var
Foreldre i dag vier mer tid til barna
69%
sine enn foreldre gjorde tidligere
Det er mer krevende å være forelder i dag
68%
enn det var da foreldrene mine var det

Opplevelser av forandring

Selv om denne analysen ikke kan si noe direkte om utvikling av foreldrerollen over tid – siden dette ville krevd en type analyse der datasettet fra denne undersøkelsen ble sammenliknet med et tilsvarende datasett på et tidligere måletidspunkt – kan denne analysen like fullt si noe om dagens foreldres subjektive opplevelser av forandring over tid. Informasjon om slike subjektive aspekter er også svært viktig, i den forstand at de sier noe om den enkeltes opplevelser av hvordan foreldrerollen har forandret seg. Opplever for eksempel foreldre i dag at foreldrerollen har forandret seg siden de selv var barn og forrige generasjons foreldre var i samme rolle som de selv er i nå?

Et flertall av respondentene (68 %) oppfatter at det er mer krevende å være foreldre nå enn da deres egne foreldre var det. Like fullt opplever flertallet (64 %) at de kan mer om foreldrerollen enn deres foreldre gjorde, og ikke minst at de selv er bedre foreldre enn det deres egne foreldre var (58 %). Så selv om foreldrerollen anes som forandret i en mer krevende retning fra forrige generasjon til neste, ser det ut til å være en utbredt oppfatning at håndteringen av rollen har utviklet seg i en positiv retning. Dagens foreldre erfarer altså i relativt stor grad at de er «flinkere» foreldre enn det deres egne foreldre var.

Når det gjelder kunnskap om foreldrerollen, er det imidlertid noen signifikante forskjeller mellom undergrupper i utvalget: de med de laveste utdanningene er i signifikant større grad uenig i utsagnet om at de kan mer enn sine foreldre (44 % mot 36 % i hele utvalget), mens de med barn på 13-17 år og de med barn som er 18 år og eldre er i signifikant større grad enig (henholdsvis 71 % og 91 % mot 64 % i hele utvalget).

Vi ser også at flertallet (69 %) er enige i at foreldre i dag, jevnt over, vier mer tid til barna enn det foreldrene deres gjorde. Så selv om folk i dag bruker generelt mer tid på jobb enn det foreldrene gjorde – spesielt blant kvinner, der yrkesdeltakelsen har
gått kraftig opp de siste tiårene3 – ser det ut til at de oppfatter det slik at tiden de er hjemme i større grad vies samvær med barna.

I denne sammenheng er utdanningsnivået differensierende: respondenter med mer enn fire års høyere utdanning sier seg i signifikant større grad enige i at de bruker mer tid til barna (76 % mot 69 % i hele utvalget), mens respondenter med
grunnskole eller videregående skole som sin høyeste utdanning i signifikant mindre grad gjør det samme (57 %).


Foreldrerollen 3

«Å være forelder er det mest fantastiske som fins! Det å få barn, kjenne at det finnes noe større enn mine egne, bittesmå tullegreier, det å kjenne på den kjærligheten … Men det er også det vanskeligste som fins.»

Grensesetting

En viktig del av foreldrerollen er å sette grenser for barna. Grensesetting hjelper barnet med å forstå hvilke hensyn og regler som gjelder i ulike sammenhenger, og er med på å gi barnet forutsigbarhet og trygge rammer. God og tydelig grensesetting har flere funksjoner. Det bidrar til økt emosjonell trygghet for barnet og at barnet får en forståelse av at det kan lene seg på en trygg voksenperson i forelderen sin, det hindrer barnet i å skade seg eller skade andre, og det hjelper barnet med å lære seg samfunnets normer og regler og hvordan de kan tilpasse seg fellesskapet.

I denne undersøkelsen har vi forsøkt å måle grensesetting ved å få foreldrene selv til å vurdere hvorvidt de selv setter «strenge og tydelige grenser» for barna sine. Svært mange (82 %) mener de setter strenge og tydelige grenser for barna sine. Det er imidlertid et påfallende misforhold mellom grensesetting og opplevelsen av gjennomføringen av denne grensettingen: andelen som synes at grensesetting er «lett å gjennomføre» er betraktelig lavere (65 %). Samtidig er det verdt å merke seg at flertallet synes at grensetting for barna stort sett går greit for seg.

Grensesetting utføres på mange områder i barnas liv. Ett område som gjennomgående skaper utfordringer og som oppleves som vanskelig, er grensesetting knyttet til barnas skjermtid, altså kjøreregler for hvor mye tid barna skal bruke foran digitale skjermer (TV, datamaskiner, nettbrett, smarttelefoner, etc.). Som vi var inne på over, synes 65 % at grensesetting generelt er «lett å gjennomføre». Dette tallet synker betraktelig – ned til 41 % – når det gjelder å begrense
skjermtiden til barna.

Ikke uventet viser ytterligere analyser at forsøk på å begrense skjermtiden til barna oppleves som særlig vanskelig blant de som har barn som er eldre enn 13 år (66 %). Samtidig er det verdt å merke seg at et flertall av respondentene (61 %) opplever at
de har god kontroll på hva barna deres foretar seg på nett. Litt over halvparten (53 %) er også nøye med å begrense sin egen nettbruk i samvær med barna, noe som tyder på en viss bevissthet rundt at foreldrerollen også innebærer å være
rollemodeller når det gjelder skjermtid.

Foreldrerollen 2

«Vi er mer kompiser nå, som foreldre. Tidligere var foreldre mer autoritære enn det de er nå. Men det er fortsatt viktig at det er klart hvem som er sjefen, hvem som bestemmer. Det tror jeg er bra for ungene, og det bra for oss foreldre. Og det tror jeg en del av dagens foreldre glemmer litt. Og det er synd, ikke minst for barna. Jeg tror dette med å være klar og litt streng når det trengs er en egenskap som våre foreldre faktisk var bedre på.»

Status og forbruk

I de kvalitative intervjuene kommer det også tydelig frem at det er en god følelse å oppleve at man selv mestrer foreldrerollen. Like ens er det en positiv opplevelse for foreldrene at ens barn viser mestring i livets store og små oppgaver, enten det gjelder at barna tar sine første skritt og sier sine første ord i småbarnsfasen, at de senere oppnår gode resultater på skolen, eller at barna skårer mål på fotballbanen.

Samtidig har foreldre en tendens til å sammenlikne sine egne evner og prestasjoner som foreldre med andre foreldre, og ikke minst barnas evner og prestasjoner med andre barns. Dette kan gi en opplevelse av stolthet og glede, men også mer negative følelser, slik som tilkortkommenhet og misunnelse. Én mulig konsekvens av slike sammenlikninger av evner og prestasjoner kan være at de er med på å skape og opprettholde statushierarkier i samfunnet, altså prestisje- og rangordninger basert på folks positive og negative evalueringer og dommer av andre. Flere samfunnsvitenskapelige undersøkelser av den voksne befolkningen i Norge har vist at slike statushierarkier eksisterer, for eksempel basert på yrkesprestisje, materielt forbruk og kulturell smak.

Like fullt lever vi i et samfunn preget av sterke likhetsidealer. Som tidligere sosiologiske og antropologiske undersøkelser har vist, vegrer nordmenn flest seg for å snakke høyt om statushierarkier og rangordninger i samfunnet. Vi ønsker typisk ikke at slike statushierarkier skal eksistere; eller sagt på en annen måte, vi har en moralsk impuls om at slike hierarkier ikke bør eksistere. En konsekvens av dette er at eksplisitte avstandsmarkeringer overfor de som oppleves som forskjellig fra en selv er noe de fleste helst unngår i hverdagen. Sosialantropologen Marianne Gullestad har betegnet dette som en «egalitær-individualistisk» omgangsform som hun mener i stor grad preger det norske samfunnet.

Ett av Gullestads sentrale poenger er at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom dømmende holdninger og statushierarkier på den ene siden, og idealer om likhet og forsøk på å unngå avstandsmarkeringer, konfrontasjoner og konflikter på den andre. Det er altså selve omgangsformen, og ikke statusvurderinger som sådan som er preget av likhetsidealer. I et slikt perspektiv har taktfull tilbakeholdenhet med å markere forskjeller en tilslørende effekt på statushierarkier: de eksisterer og er virksomme i samfunnet, men vi nordmenn vil helst ikke snakke om dem.

Godt over halvparten av respondentene (62 %) synes det er for mye statusjag knyttet til å ha barn i dag. Dette tyder for det første på at det er en utbredt oppfattelse i befolkingen at statushierarkier knyttet til foreldrerollen faktisk eksisterer. For det andre tyder det på at folk misliker at det er slik: De synes statusjag i for stor grad preger foreldrerollen.

Her er det interessant å merke seg at respondenter med de høyeste årsinntektene og respondenter med de høyeste utdanningene er signifikant forskjellig fra hele utvalget: De sier seg i mindre grad enig i at det er for mye statusjag knyttet til det å ha barn i dag (henholdsvis 56 % og 58 %, mot 62 % i hele utvalget).

Om vi så ser mer detaljert på disse tallene, og kun fokuserer på de som har sagt seg mest enig i påstanden – og svart 5 eller 6 på skalaen (som går fra 1 til 6) – er forskjellene enda større: 31 % av de høyt utdannede mot 40 % av de lavest utdannede. Dette er verdt å merke seg, siden denne delen av befolkningen – som altså er rikest både på kulturell kapital (i form av høye utdanninger) og på økonomisk kapital (i form av høye inntekter) – har en klar tendens til å ruve høyest i statushierarkier. De jobber typisk i yrker høyest i yrkeshierarkiet; de har en tendens til å praktisere typisk «høykulturelle» og anerkjente livsstiler og forbruk; og det er en klar tendens til at deres barn oppnår bedre skoleresultater og tar høyere utdanninger.

Med andre ord: denne undersøkelsen viser en tendens til at foreldre som selv er posisjonert høyt på samfunnets rangstige i mindre grad enn andre ser problemer med statusjag knyttet til det å ha barn.

I hele utvalget et det 72 % som er enig i påstanden om at de tenker på kvalitet fremfor pris når de kjøper ting til barna. Bak dette tallet skjuler det seg en markant forskjell mellom ulike inntektsgrupper: mens hele 81 % av respondentene med de høyeste inntektene er enig, er det kun 55 % av respondentene med de laveste inntektene som er det. Dette er ikke uventet, i og med at god økonomi er en grunnleggende forutsetning for å etterleve et slikt ideal.

I dybdeintervjuene kommer det tydelig frem hos flere respondenter at de er ambivalente når det gjelder statushierarkier. På den ene siden har du de som avviser at slike hierarkier eksisterer, via de som erkjenner at slike hierarkier eksisterer, men som samtidig sier at de selv ikke bryr seg om dem, til de som på den andre siden rapporterer å kjenne ubehag knyttet til et opplevd statusjag som forelder.

Foreldrerollen 4

«I denne byen er det jo et markant skille mellom østkanten og vestkanten. Og vi kommer fra østkanten. Og det er jeg glad for. Og forbruket vårt er på et moderat nivå. Og det har vært viktig for oss å påse at barna våre ikke får sånne ekstravagante materialistiske verdier som altfor mange foreldre har rundt omkring, og som naturlig nok arves av barna.»

Fortsatt kjønnsdelte foreldreroller

Så mange som 69 % av respondentene mener foreldre i dag jevnt over bruker mer tid på barna sine enn det deres egne foreldre gjorde. Som vi var inne på, er dette bemerkelsesverdig, spesielt når vi tar i betraktning den markante økningen av kvinner i yrkeslivet – og den tilsvarende reduksjonen i antallet hjemmeværende mødre. En nesten like stor del av respondentene (67 %) ikke har redusert stillingene sine for å få bedre tid til barna – de jobber (eller har jobbet) fulltid.

25 % av respondentene har jobbet i redusert stilling for å få bedre tid til barna. Dette tallet er ikke voldsomt høyt i seg selv. Men det skjuler seg store kjønnsforskjeller bak dette tallet: 37 % av kvinnene har jobbet i redusert stilling, mens kun 11 % av mennene har gjort det samme. Nå kan det være ulike årsaker til slike valg, og dette trenger ikke nødvendigvis dreie seg om kjønnsstereotypiske preferanser og etterslep av husmorkulturen, der mannen var økonomisk forsørger og kvinnen stelte i hjemmet.

Tatt i betraktning at menn jevnt over tjener mer enn kvinner, kan også de markante kjønnsforskjellene skyldes rasjonelle valg knyttet til familieøkonomien: De lar den med høyest inntekt jobbe mest. I neste rekke kan det problematiseres at lønnsnivået gjerne er høyere i yrker dominert av menn enn i yrker dominert av kvinner. Uansett årsak er forskjellen slående, og den indikerer at kvinner jevnt over bruker mer tid sammen med sine barn enn det menn gjør.

Det er også verdt å merke seg at aleneforeldre (43 %) i signifikant større grad enn hele utvalget (25 %) oppgir å ha jobbet i redusert stilling. Det samme gjelder de med de laveste inntektene (36 %). De yngste respondentene (under 35 år) har på sin side i signifikant mindre grad gjort det samme (15 %), og det samme gjelder de med barn under fire år (13 %) og de med barn mellom fem og åtte år (16 %).

Hvordan mener du at fordelingen av oppgaver i forbindelse med barneomsorg burde være?

Det bør deles likt

84%
Kvinne
90%
Mann

Den andre bør gjøre litt mer enn meg

1%
Kvinne
5%
Mann

Jeg bør gjøre litt mer enn den andre

14%
Kvinne
3%
Mann

Foreldres samvær med barna

Vi har sett at kvinner i større grad jobber redusert stilling, og dermed tilbringer mer tid i hjemmet. Vi skal nå gå mer i detalj på tiden foreldre bruker på barna, og hvordan de fordeler oppgaver knyttet til barneomsorg. Men før vi ser nærmere på den faktiske oppgaveforeldingen, skal vi se nærmere på idealene knyttet til denne fordelingen. Hele 87 % av respondentene mener oppgavene bør fordeles likt. Verdiliberale holdninger til fordeling av oppgaver knyttet til barneomsorg står med andre ord meget sterkt.

Kvinner mener at oppgavene bør fordeles likt i noe større grad enn menn – men prosentandelene som er for likeforedeling er fortsatt meget høye for begge kjønn. Ellers ser vi at kvinner er mer tilbøyelige til å mene at de selv bør gjøre mer enn den andre forelderen, og motsatt er menn mer tilbøyelige til å mene at den andre forelderen bør gjøre mer. Men prosentandelene for de som mener det burde være en slik skjevfordeling i hjemmet, er fortsatt små blant begge kjønn.

Det er også andre bakgrunnsvariabler som spiller inn her. Både de med innvandrerbakgrunn og de majoritetsnorske som har en partner med innvandrerbakgrunn, er signifikant mer tilbøyelige til å mene at den andre forelderen bør gjøre mye mer enn en selv (henholdsvis 3 % og 5 %, mot 1 % i hele utvalget).

Videre ser utdanning og inntekt ut til spille inn på graden av verdiliberale holdninger til fordeling av oppgaver knyttet til barneomsorg. De med de laveste utdanningene er signifikant mindre tilbøyelige til å mene at oppgavene bør deles likt (77 % mot 87 % i hele utvalget), og de er også mer tilbøyelige til å mene at den andre forelderen bør gjøre mye mer (2 % mot 1 %), og til å mene at den andre bør gjøre litt mer (8 % mot 3 %). De med de laveste inntektene er signifikant mer tilbøyelige til å mene at den andre forelderen bør gjøre mye mer (4 % mot 1 %).

Motsatt er de med de høyeste utdanningene signifikant mer tilbøyelige til å mene at oppgavene bør fordeles likt (90 % mot 87 %), og mindre tilbøyelige til å mene at den andre forelderen bør gjøre litt mer (2 % mot 3 %). Med andre ord: Selv om verdiliberale og likhetsorienterte holdninger til oppgavefordeling er svært markante i hele utvalget, er det like fullt en forskjell på graden av tilslutningen til denne likhetsorienteringen.

Så godt som alle kvinnene i utvalget (95 %) rapporterer at de tar seg av halvparten eller mer av oppgavene knyttet til barneomsorg. Paradoksalt nok rapporterer hele 72 % av mennene det samme. Dette er i utgangspunktet et regnestykke som ikke går opp, men som vi skal se av dybdeintervjuene nedenfor, kan dette dreie seg om ulike synspunkter på hvilke oppgaver mannlige og kvinnelige respondenter tar med i sine beregninger.

Interessant nok er det ikke like mange signifikante forskjeller når det gjelder andre bakgrunnsvariabler. Med andre ord: de sosiale forskjellene knyttet til for eksempel utdanning og inntekt er mer markante når det gjelder idealer enn når det gjelder (rapportert) praksis. Noen forskjeller finnes likevel. De med de laveste inntektene er mer tilbøyelige til å rapportere at de gjør alt/omtrent alt (10 % mot 4 % i hele utvalget), og de er mindre tilbøyelige til å rapportere at de gjør omtrent halvparten (32 % mot 45 %). Motsatt er de med de høyeste inntektene mindre tilbøyelige til å rapportere at de gjør over tre fjerdedeler (11 % mot 14 %), og de er mer tilbøyelige til å rapportere at de gjør omtrent halvparten (51 % mot 45 %).

Ellers er de med innvandringsbakgrunn mer tilbøyelige til å rapportere at de gjør alt eller omtrent alt (13 % mot 4 %), og det samme gjelder de som ikke bor sammen med den andre forelderen, men deler foreldreansvaret (13 % mot 4 %). De som er 55 år og eldre rapporterer i signifikant større grad at de gjør over tre fjerdedeler av oppgavene (5 % mot 14 %), mens de med barn på under ett år på sin side både er mer tilbøyelige til å rapportere at de gjør over halvparten (36 % mot 20 %), og at de gjør alt/omtrent alt (13 % mot 4 %).

Det er med andre ord flere sosiale forskjeller når det gjelder den rapporterte fordelingen av oppgaver knyttet til barneomsorg, knyttet til kjønn, inntekt, etnisitet og alder. Fra et liberalt likestillingsperspektiv kan man kanskje si at dette er dårlige nyheter. På den annen side sier hele 78 % av respondentene at de er fornøyde med tingenes tilstand.

Hvor stor andel av de totale oppgavene knyttet til omsorg for barnet vil du anslå at du selv står for?

Under halvparten

21%
Kvinne
2%
Mann

Omtrent halvparten

57%
Kvinne
35%
Mann

Over halvparten

30%
Kvinne
10%
Mann

Over tre fjerdedeler

24%
Kvinne
3%
Mann

Barns skjermaktiviteter og tidsbruk

En del foreldre hadde utfordringer når det gjelder grensetting med tanke på skjermtid. Vi skal nå se nærmere på hvor mye tid per døgn respondentene rapporterer at barna faktisk bruker foran skjermen. Det mest vanlige er at barna bruker 2-3 timer i døgnet (43 % av respondentene), etterfulgt av 4-5 timer (29 %) og 0-1 time (18 %).

Ikke overraskende er det en del variasjon når det gjelder alder på barna. De med barn på under fire år (50 %) og de med barn mellom fem og åtte år (35 %) er mer tilbøyelige til å rapportere at barna bruker 0-1 time foran skjermen sammenliknet med hele utvalget (18 %). De med barn mellom fem og åtte år (52 %) og de med barn mellom ni og tolv år (55 %) er mer tilbøyelige til å rapportere at barna bruker 2-3 timer sammenliknet med hele utvalget (43 %).

De med barn mellom 13 og 17 år er både mer tilbøyelige til å rapportere at barna bruker 4-5 timer foran skjermen (51 % mot 29 %) og til å rapportere at de bruker 6 timer eller mer (16 % mot 8 %). Det er også en del variasjon når det gjelder utdanning. De med de laveste utdanningene rapporterer i mindre grad at barna bruker 2-3 timer foran skjermen (34 % mot 43 % i hele utvalget), og i større grad at barna bruker 6 timer eller mer (12 % mot 8 %). De med de høyeste utdanningene rapporterer i mindre grad at barna bruker 4-5 timer (26 % mot 29 %). Når det gjelder etnisitet, rapporterer de med ikke-vestlig bakgrunn i større grad at barna ikke bruker slik teknologi i det hele tatt (6 % mot 2 %).

Aktiviteter foran skjermer kan imidlertid være så mangt. I Figur 22 ser vi respondentenes vurderinger av mengden tid barna deres bruker på ulike typer skjermaktiviteter. Ikke overraskende mener flertallet at barna har for mye av samtlige av aktivitetene. Likevel varierer tallene noe, fra 71 % som synes barna ser for mye TV, serier og filmer, til 52 % som synes det blir for mye gaming og sosiale
medier. Det er også verdt å merke seg at en ikke ubetydelig andel (mellom 15 % og 24 %) mener at barna bruker for lite tid på disse aktivitetene.

Ikke overraskende er det igjen store forskjeller når det gjelder alderen på barna. De med barn under fire år og de med barn mellom fem og åtte år rapporterer i mindre grad at det er for mye digitalt samvær med andre barn på fritiden (henholdsvis 18 % og 37 % mot 55 % i hele utvalget), mens de med barn mellom ni og tolv år og de med barn over 13 år opplever i større grad det samme (henholdsvis 66 % og 78 %). Når det gjelder gaming, rapporterer de med barn under fire år at det i mindre grad er for mye (23 % mot 52 %), mens det forholder seg motsatt for de med barn mellom ni og tolv år (68 %) og de med barn på over 13 år (69 %).

Tilsvarende rapporterer de med barn under fire år (16 % mot 52 %) og de med barn mellom fem og åtte år (28 %) i langt mindre grad at det blir for mye aktiviteter på sosiale medier, mens de med barn på over 13 år i langt større grad gjør det samme (75 %).

Videre opplever de med de laveste utdanningene i høyere grad at barna driver for mye med gaming (58 % mot 52 %), og aleneforeldre opplever i høyere grad at barna har for lite digitalt samvær med andre barn (37 % mot 19 %), og at barna bruker for mye tid på sosiale medier (72 % mot 52 %).

I de kvalitative intervjuene ble grensetting knyttet til barnas skjermtid gjennomgående trukket frem som en utfordring. Her er det åpenbart at hvor mye tid barn bruker foran skjermen, og ikke minst hva som foregår på skjermen, er en kilde til konflikt mellom foreldre og barn, men også mellom foreldre om hva som bør være gjeldende regler. Intervjuet med Kristian – far til tre barn, hvorav to er tenåringer – trekker spesielt frem at grensesettingen har blitt vanskeligere og vanskeligere etter hvert som barna blir påvirket at impulser utenifra.

Foreldrerollen 5

«Jeg er jo helt for at oppgavene skal deles likt. I hvert fall når det gjelder tid og krefter som oppgavene krever. Men jeg er ikke tilhenger av at vi skal gjøre 50/50 av hver enkelt oppgave. Det blir for dumt. Sånn vil jeg ikke ha det. Og det er kona mi enig i også. Men likevel er hun misfornøyd.»

Opplevelse av press

Som vi har sett, anser dagens foreldre seg selv jevnt over som gode og kompetente, men det er likevel et visst gap mellom deres foreldreidealer og hva de får til i hverdagen. De beslektede aspektene tidspress (47 %) og krysspress mellom jobb og familieliv
(42 %) de viktigste utfordringene. Noe overraskende kommer aspekter eller trekk ved barna relativt høyt opp på lista med sine 17%.

Også her er det relativt store kjønnsforskjeller. Som vi ser oppgir kvinner i høyere grad enn menn å kjenne på ulike former for utfordringer, særlig krysspress mellom jobb og familieliv og manglede tid til å prioritere seg selv og sine egne ønsker. De oppgir også i større grad utfordringer knyttet til trekk ved barna, og de kjenner i større grad på utfordringer med egen fysiske og psykiske helse. Betegnende nok ligger prosentandelene for menn systematisk lavere enn prosentandelene til kvinner på alle punkter – bortsett fra at de i signifikant høyere grad rapporterer at det ikke er vanskelig å være den type forelder de ønsker å være. Dette indikerer at menn har bedre selvtillit i foreldrerollen enn det kvinner har.

Ikke uventet er alder på barna også en viktig faktor her. De ulike typene tidspress størst blant de med barn som er åtte år eller yngre, og tidspresset ser ut til å avta noe etter hvert som barna blir eldre.

Det er også andre viktige faktorer som spiller inn her. De med de laveste utdanningene opplever i større grad utfordringer knyttet til personlig økonomi (22 % mot 13 % i hele utvalget), egen fysiske helse (19 % mot 13 %), press og forventninger om å kjøpe ting til barna som de selv egentlig ikke ønsker eller har mulighet til å kjøpe (19 % mot 11 %), og press, forventninger og synspunkter som kommer fra skole eller barnehage (16 % mot 10 %).

Tilsvarende opplever de med de laveste inntektene uenigheter med (nåværende eller tidligere) partner om hvordan de ønsker å oppdra barna (26 % mot 15 %), personlig økonomi (31 % mot 13 %), egen fysiske helse (26 % mot 13 %), press og forventninger om å kjøpe ting til barna som de selv egentlig ikke ønsker eller har mulighet til å kjøpe (19 % mot 11 %), press, forventninger og synspunkter som kommer fra skole eller barnehage (17 % mot 10 %), samlivsbrudd (22 % mot 8 %) og forventninger og synspunkter som kommer fra egen familie (12 % mot 7 %). De mest bemidlede opplever i større grad andre former for utfordringer: De med de høyeste utdanningene opplever i større grad tidspress (53 % mot 47 %), mens de med de høyeste inntektene i større grad opplever utfordringer knyttet til manglende tid og rom til å prioritere partner/romantiske forhold (26 % mot 22 %).

Når det gjelder etnisitet, opplever de med ikke-vestlig bakgrunn i større grad utfordringer knyttet til press, forventninger og synspunkter som kommer fra skole eller barnehage (25 % mot 10 %) og manglende informasjon eller hjelp fra det offentlige (16 % mot 4 %). Aleneforeldre opplever på sin side større utfordringer knyttet til personlig økonomi (32 % mot 13 %) og samlivsbrudd (29 % mot 8 %).

De som ikke bor sammen med barnas andre forelder (men som deler foreldreansvaret), opplever i større grad utfordringer knyttet til samlivsbrudd (51 % mot 8 %), uenigheter med tidligere partner om hvordan man skal oppdra barna (32 % mot 15 %), personlig økonomi (21 % mot 13 %), samt press og forventninger om å kjøpe ting til barna som de selv egentlig ikke ønsker eller har mulighet til å kjøpe (19 % mot 11 %).

I de kvalitative intervjuene kommer det tydelig frem at tiden er en knapp ressurs, og at mangel på tid oppleves som en hindring for å være den forelderen respondentene ønsker å være. Samtidig er det flere som påpeker at mangelen på tid er et resultat av at man ikke har råd til å kutte ned på stillingen sin for å være mer hjemme. De har huslån og økonomiske forpliktelser som de ikke kan løpe fra. Samtidig er det flere som påpeker at forsøkene på å gjøre livene best mulig for barna fort kan virke mot sin hensikt.

Hvilke av de følgende utfordringene har gjort det vanskelig for deg å være den type forelder du ønsker å være?

47%
Tidsklemma
42%
Kombinasjon jobb/familie
22%
Manglende tid til partner
24%
Manglende tid til meg selv
16%
Press og forventninger
13%
Økonomi

Psykososiale og helsemessige forhold

I de kvalitative intervjuene kommer det tydelig frem at en gjennomgående kilde til bekymring er om barna «har det bra» i tilstrekkelig grad. I den kvantitative undersøkelsen har vi forsøkt å tallfeste de psykososiale og helsemessige aspektene ved barnas liv ved å be respondentene vurdere en rekke forhold langs en sekspunkts skala. Resultatene er vist i Figur 30. Her ser vi for det første at foreldrene i all hovedsak opplever at barna har det bra: Mellom 78 % og 95 % av respondentene svarer «bra» på alle tingene vi har spurt om.

Videre ser vi at respondentene opplever at det står best til med barnas fysiske helse (95 %), etterfulgt av psykisk helse (90 %), barnehage-/skolehverdagen (90 %), oppvekstmiljø (89 %), vennskap (89 %) og fritidsaktiviteter (78 %).

Fra et normativt standpunkt er det så klart gledelig at så mange foreldre opplever at barna har det bra. Bak disse tallene viser det seg imidlertid at disse opplevelsene er sosialt differensierte etter utdanning og inntekt. De lavt utdannede rapporterer i signifikant større grad at barnas psykiske helse er dårlig (12 % mot 8 % i hele utvalget), at barnehage- og skolehverdag er dårlig (14 % mot 9 %), og at fritidsaktiviteter er dårlige (20 % mot 14 %). Tilsvarende tall gjelder for de lavtlønnede. Motsatt opplever respondentene med de høyeste inntektene i signifikant større grad barnas fritidsaktiviteter som bra (83 % mot 78 %), og de med de høyeste utdanningene opplever i signifikant mindre grad barnas fritidsaktiviteter som dårlige (11 % mot 14 %). Alder på både foreldre og barn er også faktorer her. Foreldrene som i minst grad opplever barnas fritidsaktiviteter som bra, er de under 35 år (58 % mot 78 %) og småbarnsforeldre (1-4 år) (53 %).

Aleneforeldre opplever i større grad følgende aspekter ved barnas liv som dårlige: Vennskapsrelasjoner (20 % mot 9 %), barnehage- og skolehverdagen (27 % mot 9 %), oppvekstmiljøet i nabolaget (20 % mot 9 %), samt barnas psykiske helse (25 % mot 8 %).

Tross disse sosiale forskjellene når det gjelder hvem som rapporterer at barna deres på ulike måter har det dårlig, er altså hovedtendensen i hele utvalget at foreldre i dag i meget stor grad opplever at barna generelt sett har det bra. Det er imidlertid ikke ensbetydende med at barna ikke har møtt på fysiske og psykiske utfordringer i livene sine. Figur 31 gir en oversikt over respondentenes rapportering av de utforingene barna deres har opplevd. Vi ser at 43 % rapporterer at barna ikke har opplevd noen av de etterspurte utfordringene. Vi ser videre at de mest utbredte utfordringene er motivasjonsutfordringer og motvilje mot skole, etterfulgt av utenforskap/ensomhet og erting/mobbing. Nederst på lista kommer utfordringer som utviklingshemming eller funksjonsnedsettelse, alvorlig eller kronisk fysisk sykdom og språkutfordringer.

Også her er opplevelsene av utfordringer sosialt differensierte. Ikke uventet er det en del variasjon knyttet til barnas alder, og de med eldre barn opplever i større grad utfordringer. De med barn mellom ni og tolv år rapporterer i større grad vanskeligheter knyttet til motivasjonsutfordringer/motvilje mot skole (24 % mot 19 %), erting/mobbing (20 % mot 15 %), lærevansker/konsentrasjonsvansker (22 % mot 14 %), og angst, depresjon eller andre psykiske utfordringer (18 % mot 13 %).

De med barn over 13 år er tallene tilsvarende: Motivasjonsutfordringer/motvilje mot skole (24 %), erting/mobbing (19 %), lærevansker/konsentrasjonsvansker (19 %), og angst, depresjon eller andre psykiske utfordringer (21 %). I tillegg rapporterer de i større grad utfordringer knyttet til utenforskap/ensomhet (25 % mot 18 %).

Videre opplever aleneforeldre i større grad at barna har utfordringer knyttet til utenforskap og ensomhet (39 %), angst, depresjon eller andre psykiske utfordringer (39 %), erting/mobbing (27 %), og lærevansker/konsentrasjonsvansker (27 %), samt skilsmisse/samlivsbrudd (45 % mot 11 % i hele utvalget). Blant de som har partner med bakgrunn fra et ikke-vestlig land, oppgir 20 % språkutfordringer (mot 7 % i hele utvalget).

Utdanning og inntekt spiller også inn her. De med de laveste utdanningene opplever i større grad at barna har motivasjonsutfordringer og motvilje mot skole (23 %) og lærevansker og konsentrasjonsvansker (23 %). De med de høyeste inntektene rapporterer på sin side i større grad at barna ikke har utfordringer knyttet til de etterspurte aspektene ved barnas liv (48 % mot 43 % i utvalget).

Foreldrerollen 6

«De nye normene er liksom ikke realistiske. Jeg skjønner ikke helt poenget. Samfunnet har blitt veldig feminint prega, at vi som menn skal være veldig mjuke. Og det er vanskelig for mange fedre, tror jeg. Det er vanskelig for meg, i hvert fall. Vi skal lalle veldig mye. Det er litt vanskelig.»

Psykisk helse

Ungdom som havner i utenforskap oppgir selv å ha psykisk-helse-utfordringer i langt større grad enn resten av befolkningen. For dem som har vokst opp i økonomisk utsatthet er tallene svært bekymringsfulle.

Fattigdom går i arv, og etter hva ungdommene selv forteller har det en klar sammenheng med psykisk uhelse.

Tallene gir oss informasjon om hva som påvirker livskvaliteten og den psykiske helsen til ungdommene negativt. Blant ungdommene som har vokst opp i en lavinntektsfamilie ser vi blant annet at mange er svært ensomme, føler på skam i stor grad og mangler motivasjon og glede. Vi ser også at de er mindre fornøyde med livet enn andre ungdommer, og at de i mindre grad er optimistiske når det gjelder fremtiden.

Selv om unge som har vokst opp i en lavinntektsfamilie kommer dårligere ut på de fleste områder enn andre unge i utenforskap er det særlig noen områder som peker seg ut:

> Barn og unge som vokser opp i økonomisk utsatthet føler på så stor skam over situasjonen sin at de i liten grad har mulighet til å knytte nære relasjoner til andre, hverken med jevnaldrende, familie eller andre voksne tillitspersoner. De forteller selv at de må opprettholde ulike fasader overfor menneskene rundt seg, og at de aldri helt kan slappe av og være seg selv. Dette fører til ensomhet som igjen går utover livskvaliteten samtidig som de går glipp av grunnleggende ferdigheter andre ungdommer får gjennom omgang, med andre mennesker. Enkeltstående inkluderingstiltak vil dermed ha liten effekt, og kan i verste fall forsterke ensomhetsfølelsen.

> Stress og psykisk uhelse knyttet til trang økonomi er ikke forbeholdt barn og unge. Det er rimelig å anta at foreldrene til denne gruppen også har mange av de samme utfordringene. Dette gir en tilleggsbelastning unge i utenforskap med mer ressurssterke foreldre ikke har.