Hva tenker Voksne for Barns nye generalsekretær om noen av utfordringene i barn og unges liv, og om organisasjonens vei videre?
1. april tiltrådte Truls Wickholm som ny generalsekretær i Voksne for Barn blant annet etter mange år som politiker, både som stortingsrepresentant, statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet og ordfører på Nesodden. Vi har stilt ham noen spørsmål etter en drøy uke i jobben.
Hva tenker du om hvordan det er å vokse opp i vår tid?
Det er kjempeutfordrende å være barn i dag, både fordi det er utfordrende å være barn i utgangspunktet, og å skulle forholde seg til verden og prøve å forstå mer og mer av den. Det er spennvidden mellom min yngste datter og min eldste: Den yngste lurer på om både Oslo og Nesodden er i Norge, mens den eldste er usikker på om vi er venner med USA lenger. Noe av forskjellen på den typen spørsmål som jeg tror barn alltid har hatt, er at vi voksne heller ikke kan svare i samme grad som vi kunne tidligere. Det er bare med på å forsterke usikkerheten.
Hvis du og jeg eller bare noen som er ti år eldre enn mine døtre er nå, hadde spurt sine foreldre om hvem som er de snille og de slemme i verden, ville de ha fått ganske tydelige svar. Hva det er som gjør oss trygge og utrygge – de svarene har vært lette å gi i ganske store bokstaver for nordmenn. Nå er det vanskeligere å svare, både for barn og voksne. Barn merker det både på grunn av det de leser, og at de ikke får de svarene de er vant til å få.
Hva er dine tanker om andre sider ved den tiden våre barn og unge vokser opp i – alt fra klimaforandringer til sosiale medier, og den dramatiske forverringen vi ser av mange barn og unges psykiske helse?
Det sier litt om hvor mye det er å forholde seg til. Jeg opplever at barn og unge er utrygge på klima. Samtidig er klima og planetens framtid noe jeg opplever at både de og vi tenker at det er noe vi kan gjøre noe med, og at vi på mange områder kan peke på at ting går i riktig retning. Selv om ikke alt er perfekt, så føles det i alle fall godt for meg som voksen å kunne peke på noen ting vi gjør som samfunn som kan gi håp om en bedre framtid.
Og så er det bildet når man kommer til sosiale medier, internett og informasjonssamfunnet. Barn i dag vokser opp med en foreldregenerasjon som kanskje ikke forstår deres utfordringer og deres hverdag like godt som foreldregenerasjonen vår forstod våre utfordringer og vår hverdag. Selv om vi kanskje vokste opp med data og telefoner, lignet vår barndom mye mer på våre foreldres barndom. At barn ikke er nok ute, var noe man ble beskyldt for også før, men i dag opplever vi at det er et reelt problem.
Jeg var nettopp med på en diskusjon på nett i Ungdomspanelet vårt. De snakket selv om at de ikke er nok ute, og ikke møter andre. Det er noe jeg ikke har opplevd at barn og unge tenkte om seg selv tidligere, selv om man kanskje ble beskyldt av de voksne for det.
Det å ikke møtes på tvers fysisk, ikke bli utfordret, ikke være nødt til å organisere sin egen fritid og finne på noe i nærmiljøet hvor man er – det gjør noe med hvem barn og unge blir. I dag lever man et liv hvor man hele tiden blir stimulert eller oppsøker situasjoner hvor man kan bli det, men man blir i veldig liten grad utfordret på å skulle gjøre det selv for seg selv eller for de man har rundt seg. Så blir man urolig når det ikke skjer noe.
Samtidig har sosiale medier sine egne utfordringer. Det er så utrolig mange steder å føle at man må være til stede på. Før kunne man bli utelatt fra en bursagsinvitasjon, man gikk glipp av å bli med hjem til noen eller en fotballtrening, men nå skjer møtene og samspillet så mange steder digitalt, man vet ikke alltid hvor det skjer eller hvordan det skjer. Dette er det vanskelig å forholde seg til for barn og unge.
Hva tenker du om voksnes rolle i denne sammenhengen?
Vi som foreldre har åpenbart ikke vært flinke nok til å regulere det eller samarbeide om det, eller til å ha felles regler. Det er også noe av det vi snakket om i Ungdomspanelet. Det hjelper ikke at noen har regler hvis ikke alle har regler. Foreldre klarer ikke å si nei så ofte som vi burde, og som barn og unge kanskje ønsker at vi skal gjøre. Det er fordi vi er usikre på hva vi skal si nei til, og redde for at barna skal gå glipp av noe andre er med på.
Vi har latt det gå lang tid med høy gjennomtrengning av digitale verktøy som har vært tilgjengelige for barn uten at vi har tatt ordentlig tak i eller sagt noe om hvordan det skal brukes. At vi som samfunn først nå i 2025 skal lage noen retningslinjer, sier noe om hvor langt bakpå vi er og hvor store problemene har måttet bli før vi har ønsket å ta ordentlig tak i det.
Det er også noe med at overgangene i livet nå blir bråere. Man er i barnehage med lite skjerm, mye lek og masse samspill, før man ganske fort, i barneskolen, blir introdusert for skjermer, spill og telefoner. Vi har ikke hatt en klar plan for hvordan det skal skje. Ulike kommuner har hatt ulike tilnærminger, vi har ikke hatt gode råd for dette som samfunn.
Voksne for Barn lanserte nettopp årets Barn i Norge-rapport, om arbeid mot mobbing. Hva er dine tanker om dette samfunnsproblemet?
Det jeg tror jeg sitter igjen med fra årets Barn i Norge-rapport, er at det er et større problem enn man kanskje tenker på. Det er flere som opplever det, det er mer alvorlig for dem som opplever det, og lærere og skoleverket er kanskje ikke oppmerksomme nok på problemet. Denne mismatchen mellom at skolene opplever at de gjør noe, mens elevene derimot ikke opplever at de blir hjulpet, er veldig tydelig i rapporten.
Vi ser ofte på det som en kamp mot mobbing, som at vi skal gjøre noe med et problem, men det handler like mye om å være bevisst på å bygge den sterke grunnmuren som gjør at vi ikke får problemet. Hvis vi bygger hus, så snakker si sjelden om kampen for at huset ikke skal rase sammen etter fem år. Vi snakker om hvordan vi skal ha gode, trygge konstruksjoner. Vi har mange regler og ordninger for hvordan vi gjør akkurat det.
Vi vet også mye og kan mye om hvordan vi skal jobbe for å bygge gode og sterke miljøer hvor en mobbekultur ikke kan få lov til å ta plassen til samholdskulturen – men vi må gjøre jobben riktig. Jeg vet ikke hvor ofte man opplever i et foreldremøte i førsteklasse: Hva gjør vi for å bygge et robust klassemiljø? Hvilke strategier har vi for det? Hva skal vi gjøre? Hva skal dere gjøre? Hva skal vi gjøre sammen?
Vi har også fått regnet ut de samfunnsøkonomiske konsekvensene av mobbingen. Hvilken betydning tenker du at de funnene burde ha?
Hvis vi er konservative, sier vi at samfunnet kan spare fem milliarder per årskull på å gjøre denne jobben bedre. Selv hvis vi bruker masse ressurser på dette, vil vi vi ikke nærme oss det beløpet. Det disse summene sier noe om, er skatteinntekter som vi aldri får og trygder og sosiale utgifter som samfunnet må betale. Det er et bilde på at vi kan gjøre noe her, samtidig som vi kan ha store gevinster. I et framtidsperspektiv hvor alle ser for seg at det offentlige stadig er under press, er det å gjøre en forsterka innsats tidlig i så mange barn og unges liv viktig også fordi det kommer til å spare samfunnet for mye utgifter. Samtidig kommer det til å gi samfunnet ressurser til å bygge den framtidige velferdsstaten.
Vi skal være tydelige på å si at det er viktig for oss som samfunn. Men det som virkelig er viktig, er alle barna og ungdommene som vi fra tidlig av burde ha lagt bedre til rette for skulle ha fått lov til å bli den beste versjonen av seg selv. Ikke ende opp med å leve et liv hvor de ikke får utfolde seg på de måtene de kunne gjort hvis vi hadde klart å bygge disse gode, sterke, robuste miljøene – miljøer som gir næring til at hver og en får utvikle seg på den måten de selv ønsker.
En kjerneverdi for Voksne for Barn er barns rett til å bli hørt. Hvilken betydning tenker du at det har, både for vårt arbeid og for at tjenester for barn og unge skal bli så gode som mulig?
Vi kan jobbe mye mer med at barn skal bli hørt og sett enn i dag. Det tror jeg gjelder i de fleste sammenhenger. Vi har en viktig rolle i at vi kan få tilgang på og samarbeide med veldig mange barn og unge, og løfte deres stemme fram i ulike sammenhenger. Når tjenester skal utvikles eller når samfunnet sender ut høringer på ulike samfunnsområder, har vi en viktig jobb med å være på ballen med det vi har lært, erfart og fått med oss at barn og unge er opptatt av.
Alle som jobber med barn og unge, eller som skal utvikle tjenester eller områder som barn og unge berøres av, har en viktig rolle og et viktig ansvar i å høre barn og unge. Det må være mer enn å sjekke av en boks og sørge for at de har blitt spurt. Det må handle om at man faktisk forstår hva de trenger, ønsker seg og har behov for, og klarer å utvikle tjenestene til å møte dem på det. Målet er at tjenestene eller tilbudet skal bli bedre, at de skal treffe bedre, og at de skal gi mer effekt.
Hva tenker du om strategiprosessen organisasjonen er inne i?
Det er spennende tider å komme inn som generalsekretær i denne perioden. Vi har et kjempegodt fundament og mange ting som vi er gode på og kanskje til og med best på. Det vi trenger nå, er å samle oss rundt det vi er og det vi gjør, og samtidig peke ut en tydelig retning som skal være vår framover. Det skal vi bruke denne strategiprosessen på.
Både de ansatte, de frivillige og medlemmene skal involveres i dette arbeidet, og jeg ser veldig fram til å få behandlet en sak på landsmøtet i oktober som kan gi entusiasme både for de som er medlemmer, de som jobber her, og de som engasjerer seg i sakene våre, og som kan skape økt trykk og fart på det vi jobber med. Nå har jeg vært her en uke, og jeg har fått lov til å være med på både Drømmeskolen og Nærværskolen, men det er masse jeg ikke har kommet inn under huden på ennå. Det gleder jeg meg til å bruke tiden på framover, for å bli enda bedre kjent med organisasjonen.