Forelder og psykisk syk

Å være psykisk syk og forelder kan kjennes vanskelig, og mange er bekymret for barna sine. Selv om alt kanskje ikke fungerer som før er det viktig å hjelpe barna med å forstå situasjonen.

En far eller mor med en psykisk sykdom handler og reagerer ofte følelsesmessig på en uvanlig måte. Vanskeligheter kan merkes på foreldrenes miner og gester, måten de tenker og prater på, hvor mye/lite foreldrene ler, hvor aktive foreldrene er, og på hvilken måte de er aktive.

Hjemme kan det skje ting som fra barnets synsvinkel er forvirrende eller kan virke skremmende. Foreldrenes vanskeligheter forklares sjelden for barna, fordi mange tror at det å snakke om disse tingene øker barnets problemer. Men om barnet ikke får saklig informasjon, vil de selv konstruere forklaringer på det som utspiller seg. Da vil misforståelser lett oppstå.

Barn trenger å forstå

Barnet kan for eksempel oppfatte en syk far eller mors vrangforestillinger som riktige. En deprimert persons tretthet og uvillighet til å gjøre ting sammen med den øvrige familien kan oppleves som likegyldighet. Barnet kan tenke at mamma ikke vil være sammen med meg, eller at pappa ikke liker meg lenger.

Barnet begynner også å søke etter årsaker til at ting er som de er. Barnet kan lete etter forklaringer hos seg selv: Er det fordi jeg ikke hørte på mamma at hun føler seg dårlig? Om jeg var annerledes, ville kanskje mamma bli som hun var før? Det var sikkert på grunn av mine dårlige resultater på skolen at mamma var våken hele natten. Jeg er så umulig at pappa sa han ikke ville leve lenger.

På grunn av at barna anklager seg selv, bærer de på tunge byrder av skyld og har det ikke bra med seg selv. For barnet kjennes det som en lettelse dersom det vet noe om hva forelderens problemer dreier seg om.

Hva kan jeg gjøre

Når det er vanskeligheter i en familie trenger barna foreldrenes oppmerksomhet og støtte. Barnas og foreldrenes behov står ofte i konflikt med hverandre. Barna har behov for nærhet. Foreldrene har behov for tid for seg selv. Dessuten viser barnas behov seg på måter som irriterer foreldrene, som for eksempel at barna klamrer seg fast.

En hvilken som helst forelder kan da reagere med «Slipp og la meg være i fred». Avvisningen forsterker barnas følelse av ubehag. Overvei heller om du kan reagere for eksempel slik: «Det ville vært fint å være sammen med deg, men nå er jeg så dårlig at det er best at jeg er for meg selv».

Å bli enig om spilleregler er spesielt tungt når kreftene svikter. Å sette grenser kan svinge mellom alt fra tydelig likegyldighet til disiplinære tiltak som harde klyp. Om atmosfæren i hjemmet hele tiden er anstrengt og det oppstår stadige krangler om reglene, så be om hjelp fra en familieveileder. Prat også med dine venner. Av dem kan du få gode tips til bruk i hverdagslige situasjoner.

Les også: Støtt barnets relasjoner utenfor hjemmet

Hjelp barnet med å forstå

1.

Tenk gjennom dine egne symptomer og oppførsel. Uansett hva de måtte være, så lag en oversikt over dem: tretthet, mistenksomhet, altfor høyt tempo, angst, forvirrende uttalelser, tvangsmessige handlinger, rus eller liknende. Om det er mulig, involver den andre forelderen. Det er viktig for deg selv og betryggende for barna at foreldrene samarbeider.

2.

Reflekter over hvordan symptomene viser seg når du er sammen med barna: Blir jeg lett sint Tvinger jeg barnet til å følge mine ritualer? Skjuler jeg noe for naboene uten å ha grunn til det? Tenk også over hvordan barna har forstått situasjonene og over hvordan de har reagert; Per begynner å rase, Kari trekker seg tilbake til sitt eget rom, Lena forsøker å bli hjelpsom, John går ut og blir borte hele kvelden.

3.

Hva er det som synes å være vanskeligst eller mest aktuelt for barna? Forsøk å rangere: Det verste er at jeg så lett blir sint. Dernest at jeg lover og lyver. Og for det tredje at vi foreldre så ofte kjefter på barna. Velg ett problem, for eksempel det som er mest aktuelt for barna, eller det som kjennes enklest å tilnærme seg. Reflekter over hvordan du kan gå frem for å forklare for barna. Snakk senere om andre problemer

4.

Fortell barna at du får behandling. Det øker barnas følelse av trygghet, og øker deres tillitt til deg. Da trenger de ikke å tenke seg at din helsetilstand er avhengig av dem. Fortell også om den eventuelle medisineringen du får. Barn kan ha mange bekymringer – og feilaktige oppfatninger om legemidler.

Snakk med barna

Hensikten med å snakke med barna er å hjelpe dem til å forstå sine egne opplevelser, sine foreldre og det som skjer i familien. Samtalen bidrar til å føre barnet og forelderen nærmere hverandre og å minske den avstanden som misforståelse og usikkerhet har gitt opphav til.

Det er ikke meningen at forelderen skal fortelle om alle sine livserfaringer og problemer til barna; barna skal ikke være samarbeidspartnere i forelderens sykdomsprosess. Til det finnes det andre voksne.

Finn et passende tidspunkt

Du kan prate med barnet i forbindelse med felles gjøremål eller når barnet tegner eller leker. Du kan begynne samtalen med å minne barnet på noe som nylig har hendt og som også har å gjøre med dine vanskeligheter. «Du har sikkert lagt merke til at jeg er annerledes enn tidligere … Jeg vil gjerne prate om det … I går hendte jo det at … osv”. Spør hvordan barnet opplevde hendelsen og hva barnet tenkte eller følte.

Les mer: Hvordan snakke med barn om følelser?

Lytt!

Det lønner seg alltid å innlede en samtale med et barn med å lytte. Gi barnet tid til å prate. Ikke avbryt om forløpet er annerledes enn slik du husker det. Spør i stedet. Det er vanlig at barn konstruerer egne forklaringer, og det er bra om du kjenner til dem. Når du kjenner til disse er det lettere for deg å avgjøre hva du skal fortelle til barnet.

Noen ganger er barn helt stille eller sier at de ikke har noe å si. De kan være redde for å gjøre forelderen lei seg. Spør om det er slik. Andre ganger vil barn bare lytte. Du kan også gi barna en brosjyre som henvender seg til dem, og begynne å snakke med barna med utgangspunkt i den.

Vær tålmodig

Å mislykkes i en samtale er ikke en katastrofe. Dersom man ikke er vant til å snakke om slike ting, trenger man tid til å venne seg til det. Ofte er samtaler med barn korte, men deres utbytte av samtalen kan være stort. Gjennom mange små samtaler, og gjennom å være sammen, forstår man etter hvert familiesituasjonen. Barnets alder virker også inn på hva man forstår – man forstår mer jo eldre man er. Hensikten er at den psykiske sykdommen blir et samtaletema blant andre viktige samtaletemaer. Denne prosessen skjer gradvis.