På 90-tallet skjedde det mye med organisasjonen, det var behov for reorientering og nye tiltak. Vi la om organisasjonsformen, endret navn og fikk ansvar for vårt første prosjekt.
1993 ble Mental Barnehjelp en medlemsorganisasjon med vanlig landsmøte som øverste organ. Da vi fikk tildelt kampanjen Reklame på alvor i 1996 benyttet vi anledningen til å endre navn – til Voksne for Barn. Mental Barnehjelp fungerte ikke som beskrivende navn når en nå rettet seg mer forebyggende og helsefremmende mot alle barn.
Samtidig som vi endret navn og organisasjonsform var vi på leting etter innhold som kunne løfte organisasjonen ut i offentligheten. Vi hadde ønske om å bli bedre kjent som en organisasjon med et klart mandat og innhold knyttet til innsats for barns psykiske helse.
- Egen rådgivningstjeneste for foreldre og andre voksne ble etablert i 1993. Bekymringstelefonen var bemannet av både frivillige og ansatte.
- Mental Barnehjelp arbeidet for å forebygge og oppdage seksuelle overgrep. I 1992 lanserte vi Det er min kropp, et undervisningsopplegg for grunnskolen som handlet om bevisstgjøring av egne grenser.
- Mental Barnehjelp var største leverandør av fødselsforberedende/foreldreforberedende kurs i Oslo-området i 1995 med 1000 deltakere.
- I 1998 startet prøveprosjektet Øke unges mestringsevne og psykiske helse gjennom likemannsarbeid. Dette var forløperen til STEP – ungdom møter ungdom som vi i dag kjenner som Drømmeskolen.
- En stor og langvarig satsning startet i 1996/1997: Tiltak for å øke kunnskapen om barn som pårørende når foreldrene hadde psykisk sykdom og/eller et rusproblem. Behandlingen av voksne gikk over til å bli primært poliklinisk. Forelderen bodde nå også hjemme i sykdomsperiodene, og det fikk store konsekvenser for barna.
- I 1999 begynte vi å utgi brosjyreserien Ta barn på alvor som ga råd om alt fra pottetrening, søvn og alvorligere problemstillinger som sorg og mobbing. Helsestasjonene var en viktig distributør. Serien endte opp med 20 brosjyrer og ble utgitt langt inn på 2000-tallet.
Exit – veien ut
I 1996 fikk vi forespørsel av forebyggende enhet ved Manglerud politistasjon om vi kunne samarbeide om foreldretiltak knyttet til ungdom aktive i høyreekstremt nynazistisk miljø. Slik startet et mangeårig samarbeid med aktører som Politiet, forsker Tore Bjørgo, Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet og UDI. Prosjektet, senere programmet Exit, ble etablert og driftet fra 1997–2004. Etter dette manglet vi finansiering og problemet med nynazister ble ansett som «løst». Exit var det første og største prosjektet organisasjonen tok ansvar for.
Erkjente svikt
I 1997–1998 kom en Stortingsmelding om tilstanden for psykiatrien i Norge: Svikt i alle ledd. Stortinget erkjente at det for barn og unge både manglet tilbud og fagpersonell relatert til deres psykiske helse.
