Bakgrunn

Mangel på informasjon og et feilaktig bilde av hjelpeinstansene i Norge gjør at mange Øst-Europeere frykter og har en mistillit til hjelpeinstanser, og da spesielt barnevernet. Vår erfaring er at mange foreldre kan oppleve at det er enklere å ta kontakt med frivillige organisasjoner for råd og støtte enn det offentlige, og slik få hjelp å finne frem til rett hjelpeinstans.

Mange av de som kontakter oss, forteller at de opplever det som vanskelig å nå frem til den hjelp de trenger, blant annet på grunn av manglende kunnskap om eksisterende tilbud, men også pga. fordommer og manglende tillit.

Mange av dem som kontakter oss har spørsmål om barnevernet som de ikke tør å stille til det offentlige hjelpeapparatet, i frykt av at det kan få følger for foreldreansvaret.

Arbeidsinnvandrere, sammenliknet med asylsøkere, må selv betale for å gå på norskkurs. Det at de må betale for dette selv fører til at mange velger dette borte. Konsekvensene ved å ikke lære norsk, gjør det vanskelig for foreldre å følge opp barna sine i barnehagen og på skolen, og oppsøke hjelpeapparatet. Å kunne ta kontakt på sitt eget språk og å kunne være anonym, er derfor av stor betydning.